Ingen må falle mellom

Hva er det filippinske sykepleiere har til felles med butikkansatte fra Nepal og Pakistan? Jo, de har alle erfart hva det innebærer å falle mellom de to begrepene sosial dumping og menneskehandel.

På NRK Dagsrevyen 7. mars ble vi gjort kjent med at firmaet Restauro Antik Maritim har rekruttert tre filippinske kvinner for jobb som sykepleiere ved Oslo Universitetssykehus. Gjennom dokumentasjon og påstander tegnes et bilde av tre kvinner som har blitt utnyttet. Sykepleierne har måttet ta opp individuelle forbrukslån på 300.000 kroner, de forteller at de har måttet gi nesten hele lønnen sin til ekteparet som driver firmaet Restauro, at de ikke har fått lov til å bestemme selv hvor de skal bo eller hva de skal spise, og at de har blitt utsatt for trusler om å bli sendt hjem dersom de forteller noen andre om hvordan de egentlig har det. En hjemsendelse ville ha medført at kvinnene umulig kunne betjene sine forbrukslån, da lønnsnivået på Filippinene ikke kan sammenlignes med det norske.

Oslo Universitetssykehus var raske med å meddele at de har gjort «vurderinger som ikke er gode nok» og at de vil gjennomføre intern gransking av saken. Samtidig anmeldte de Restauro for bedrageri. Bedrageri av hvem? Anser Oslo Universitetssykehus seg som er den fornærmede part i saken? Hva med kvinnene? Det er de som sitter tilbake med lite lønn og mye gjeld, mens Oslo Universitetssykehus har fått en skrape i omdømmelakken. I ettertid har Restauro og Oslo Universitetssykehus blitt anmeldt for menneskehandel, og saken er nå under etterforskning av Oslo politidistrikt.

Den 22. februar kunne NRK Østlandssendingen melde om at en mann som eide fem matbutikker i Oslo og på Romerike hadde utnyttet illegale innvandrere fra Nepal og Pakistan som arbeidskraft. I intervjuet forteller politiet at de butikkansatte ikke hadde lovlig arbeids- eller oppholdstillatelse, at de hadde ulovlig lange arbeidsdager, at lønnen blant annet besto av varer som var utgått på dato, og at de sov i kjelleren under butikken. Politiet mente at «personene jobbet under forhold som minnet om slavearbeid», men begrepet menneskehandel brukes likevel ikke. Butikkeieren ble dømt til åtte måneders fengsel og en inndragning på om lag 670.000 kroner for å ha «ansatt og utnyttet illegale innvandrere», og han ble utestengt fra NorgesGruppen. Reportasjen sier intet om hvordan det gikk med de ansatte som var offer for «slavearbeidet». Har de blitt sendt ut av landet?

Begge de ovennevnte sakene kan defineres som tilfeller av sosial dumping. Begrepet sosial dumping benyttes «når utenlandske arbeidstakere utsettes for brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når de tilbys lønn og andre ytelser som er uakseptabelt lave sammenlignet med hva norske arbeidstakere normalt tjener eller som ikke er i tråd med gjeldende allmenngjøringsforskrifter» (Justis- og politidepartementet, 2011). Når vi definerer et forhold som sosial dumping, er det arbeidsmarkedet som anses som den fornærmede part, ikke nødvendigvis arbeidstakerne i den konkrete sak. Sosial dumping beskrives som en aktivitet som utsetter det norske arbeidsmarkedet for urettferdig konkurranse, urimelig press på opparbeidede rettigheter og at seriøse bedrifter taper oppdrag og kunder til useriøse aktører. Det er her hovedfokuset ligger. Arbeidstakerne i den konkrete sak kan i beste fall anses som ofre for brudd på arbeidsmiljøloven, og kanskje kan de også få tilbakebetalt den lønnen de har blitt snytt for. Dersom de ikke har oppholdspapirene i orden har de ingen rett til å bli i Norge, og ingen rett til bistand eller beskyttelse.

Alternativet er å definere de filippinske sykepleierne og de butikkansatte fra Nepal og Pakistan som ofre for menneskehandel. Begrepet menneskehandel skal benyttes om forhold der noen ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter andre til arbeid eller tjenester med det formål å oppnå økonomisk vinning eller andre fordeler.

Ifølge regjeringen kan det være « … en utfordring å skille menneskehandel fra sosial dumping» (Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel, 2011). Etter mitt skjønn er det en større utfordring at de to begrepene behandles som atskilte fenomener med separate handlingsplaner og separate tiltak. Et tilfelle av sosial dumping vil alltid innebære en risiko for at det også foreligger menneskehandel. For å avdekke om menneskehandel har forekommet, må man imidlertid undersøke om arbeidstakeren har vært i en situasjon som innebærer tvang eller frihetsberøvelse. Og det er her vi kommer til kort. For å se sammenhengen mellom begrepene kreves det kunnskap, interesse, ressurser og prioritering.

Når en sak defineres som sosial dumping, er det stor risiko for at vi unnlater å undersøke om arbeidstakerne har vært i en sårbar situasjon, om deres arbeidsgivere har brukt maktmidler mot dem, om de har måttet inngå kontrakter eller gjeld som fratar dem muligheten til å avslutte arbeidsforholdet, og om deres frihet er begrenset av trusler om represalier. Dersom vi sier oss fornøyd med å avdekke sosial dumping, fratar vi arbeidstakerne retten til å få undersøkt om det er begått overgrep mot deres grunnleggende menneskerettigheter.

Norske myndigheter har ratifisert Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (2005). Dermed har vi forpliktet oss til å sørge for at våre kontrollmyndigheter er kompetente til å identifisere mulige ofre for menneskehandel (konvensjonens artikkel 10). En person som er identifisert som et mulig offer for menneskehandel har rett til advokatbistand, en midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse, trygg bolig, nødvendig helsehjelp og arbeid eller penger til livsopphold (artikkel 12). Et offer for sosial dumping har ingen lignende rettigheter. Myndighetene må derfor ta grep for å sikre at ingen flere av våre utenlandske arbeidstakere faller mellom de to begrepene.