Fuglene kvitrer, en liten humle surrer forbi. Trekronene suser i vinden og i det fjerne høres barnelatter. Vi legger oss ned i det lange gresset og ser opp på skyene som skyter fart gjennom løvverket der eplene bugner i den milde sommeren, lukker øynene og kjenner roen senke seg.
Dette skjedde. I fjor sommer. Ikke i skogen, men i Oslo sentrum.
For midt mellom ring to og tre, mellom Sinsen og Torshov finnes det i dag en over hundre år gammel eplehage. Eplehagen som har vært tilfluktssted for oss som bor her i mange år, som har gitt oss oppdagelsesturer og epleslang, og som gir pollinerende insekter et sårt tiltrengt tilfluktssted, er nå truet. Ikke av klimaendringer eller korona, men av en mann som ønsker å jevne den med jorda.
Generalplanen
I år er det 100 år siden et av Oslos vakreste boligområder ble realisert. Arkitekt Harald Hals skapte Torshovbyen i 1920 da bolignøden var på sitt verste. Et boligområde med store åpne gårdsrom og luftige gater, som skulle løfte arbeiderklassefamiliene ut av slumtilværelsen og inn i boliger med luft, lys og tilgang på natur. Tuberkulosen og spanskesyken herjet, og man forstod at de overbefolkede og trangbodde gårdene i Vika ikke var til hjelp.
De brede gatene og de store åpne gårdsrommene ble laget med tanke på smittevern.
Lys og luft var kuren.
Hals tegnet Torshovbyen i respektfull avstand til det gamle Torshovet.
I dag kaller vi den Torshovtoppen. Her finner vi de gamle gårdshusene etter Torshov Gård og den gamle eplehagen. Her har det vært mennesker i tusener av år. Det er gjort gravfunn fra vikingtid og jernalder. Det er på denne toppen selve hovet fra vikingtiden lå.
I 2020 skal vi feire 100-årsjubileet for arkitekt Hals’ visjonære byplanlegging, men det er med en aldri så liten bismak.
Det er nemlig en kamp som foregår på Torshov nå. En kamp vi i naboaksjonen «Bevar Torshovtoppen for fellesskapet» har initiert for å redde Torshov Gård og den gamle eplehagen fra å bli enda et offer for nyere tids byutvikling.
I motsetning til arkitekt Hals’ visjoner om å løfte familier ut av slumtilværelsen, bygges det nå trangt på bekostning av menneskenes velvære. Hva skjedde med Oslos generalplan? Har vi ikke lenger rett på luft og lys?
«Et menneske som i sit daglige slit tas helt væk fra naturen maa bli ulykkelig, stor synd gjør den by som lar barn og unge vokse op kun mellem murvægger i nakne gater.» Fernanda Nissen ca 1920.
Himmelen har blitt mindre
Sagene bydel kunne trengt en ny generalplan. Den er en av Oslos mest trangbodde bydeler. De siste 15 årene har innbyggertallet økt med over 50 prosent. Dette er et område som allerede er presset til grensen på kollektivtransport, offentlige tjenester og sosiale boliger. Kun 10,6 prosent av bydelen er klassifisert som «grønne områder». Det er også den bydelen i Oslo som har størst andel boligbebyggelse. Det er trangt og tett, det er nesten ikke plass igjen til oss. Hvordan kunne vi la dette skje rett foran nesa på oss?
For det har skjedd fort.
Tomrommene har blitt fylt igjen. På Løren, Ulven og i Nydalen høres ikke lenger vinden som suser i trærne eller fugler som kvitrer våren i møte. For trærne er ikke der. Gresset, buskaset, og løvet er byttet ut med gummimatter og asfalt. Lyden av insektene har stilnet. Det finnes ikke lenger villniss og blomsterenger for pollinerende insekter.
Til daglig kjenner nok ikke vi som bor i Oslo så mye på savnet av de grønne lungene, men vi lever ikke som vi pleier nå. Vi har fått beskjed om å holde oss i nærområdet. Behovet for nærhet til naturen blir større og vi søker oss til skogen og elva, der vi kan føle oss trygge i en ellers utrygg hverdag. Hva skjer med oss når naturen som en gang var en del av nærområdet er byttet ut med høye hus og trange gater? Når alle trenger den samme tryggheten og friheten samtidig, men bevegelsesarealet er så minimalt at vårt eneste alternativ er å gjøre akkurat det vi ikke skal gjøre; å gå sammen med alle de andre. Være der alle andre er.
Vi er i krise og det begynner så vidt å gå opp for oss at vi har blitt frarøvet den eneste muligheten vi har til å puste og bevege oss i vårt eget nærområde.
Ingen har spurt oss
Noen har sovet i timen og det er vi som bor i byen som må betale prisen. Fortettingen rundt oss har skjedd snikende og stort sett uten innbyggermedvirkning. Prosjektene er godkjent en etter en, uten en helhetlig byutviklingstanke, og vi som bor i Oslo har ikke fått uttale oss om hvordan vi ønsker å ha det rundt oss, det har skjedd for fort til at vi har klart å henge med. Problemet til steder som Nydalen, Løren og Sagene/Torshov, er at de er såkalte knutepunkt. Er en bydel så uheldig å få den betegnelsen, må lys, luft og trær ofres til fordel for betong.
Å få diagnosen knutepunkt er en dødsdom for miljøet.
Hadde vi bare hatt en generalplan
Vi i «Naboaksjonen bevar Torshovtoppen for fellesskapet» har hatt flaks. Vi oppdaget de uhyrlige planene til tomteeier Bastia Eiendom tidlig, og vi klarte å organisere oss og engasjere naboene. Det har ført til at PBE har forkastet de mest ekstreme planene for tomta. For nå. For utbygger vil bygge. Selv om klausulen ved kjøp var at det ikke skal bygges boliger på tomta. Han vil tjene penger. Og han er villig til å ofre både vikinggraver, nærmiljø og eplehager for å tjene pengene han føler han fortjener.
Alt vi har er engasjementet til nabolaget, og historien til tomta.
For 100 år siden lå eplehagen ved Torshov Gård med parseller ned i Torshovdalen. Dette er dyrkbar mark som burde få sin storhetstid tilbake, ikke utslettes.
Torshov Gård er en av de få gårdene som fremdeles har sitt kulturlandskap i behold. Å felle eplehagen og bygge i stykker dette området vil være en skandale for naturmangfoldet og Oslos historie, og en skandale for oss Osloboere som mister enda mer himmel.
En ting har koronaen lært oss, og det er at vi ikke har mer himmel og grønne lunger å gi.
I arkitekt Hals ånd bør det være råd til luft, lys og natur til glede for oss alle. Også i 2020.