Ingen entusiasme

Innvandring blir neppe det eneste nederlaget Kjell Ingolf Ropstad må tåle.

En næringsdrivende i Oslo stengte butikken i glede da Borten-regjeringen avløste Gerhardsen-regjeringen i 1965. Begeistringen på borgerlig side var også stor da Kåre Willoch (H) dannet regjering i 1981. Utvidelsen med Sp og KrF i 1983 ble også godt mottatt. Til de flestes overraskelse ble sentrumsregjeringen Bondevik populær. Så populær at Høyre og Ap gikk sammen om å felle den i 2000. Borgerlige velgere tok også godt imot Bondevik II etter valget i 2001.

Etter åtte rødgrønne år med Jens Stoltenberg, sto jubelen i taket i den borgerlige leiren valgnatta 2013. I Frp tok det helt av da Siv Jensen gikk på podiet og skrek «Morn’a Jens». Spenningen rundt regjeringsforhandlingene etter valget var stor og skuffelsen tilsvarende da forhandlingene brøt sammen. Erna Solbergs drøm om en bred borgerlig samling endte med en mindretallsregjering av Høyre og Frp og en samarbeidsavtale med KrF og Venstre. Det er en betydelig overdrivelse å påstå at Høyre/Frp-regjeringen noen gang ble populær.

KrF-splittelse: Hareide kan ta kritikken med ro

Da Venstre gikk inn i regjeringen for ett år siden, var det knapt andre enn Venstres velgere som fant det interessant. Det var ingen entusiasme og begeistring for prosjektet. Poenget med regjeringsutvidelsen var å hjelpe Venstre. Trine Skei Grande var på desperat jakt etter mer oppmerksomhet og litt mer politisk innflytelse. Venstres innflytelse er vanskelig å spore og velgerne uteblir nå som før.

Erna Solberg er den som tydeligst viser at hun brenner for regjeringsutvidelsen. Dagene på Hadeland må være hennes fineste stund. Solberg kan bli den første statsministeren som samler alle de borgerlige partiene i en flertallsregjering. Willoch fikk aldri med seg Frp. Han prøvde ikke heller. I 1965 var ikke Frp påtenkt.

For Høyre og Erna Solberg er samarbeidet et mål i seg selv. Det er mindre viktig hva regjeringspartiene samarbeider om. Det er nok en av grunnene til det ikke lekker ut noe om Høyres krav under regjeringsforhandlingene. Det rapporteres fra Gran om Venstres miljøkrav og om at Frp vil ha en strammere innvandringspolitikk. Det lekker som en sil fra KrFs forhandlingsopplegg. Partiet vil ha forandringer i abortloven, ruspolitikken, familiepolitikken, bioteknologi, distrikts- og landbrukspolitikken. Det bildet som tegnes er at forhandlingene på Gran står mellom KrF og de tre andre partiene.

Kan hende er det et riktig bilde. Bare ett år etter at Høyre, Frp og Venstre ble enig om en regjeringsplattform på Jeløy, skal plattformen rives for at KrF skal få plass på en ny. Det ligger i sakens natur at spesielt Frp ikke ser med blide øyne på at det skjer. Siv Jensens parti har gjort det klart at det for eksempel ikke kommer på tale å øke antallet kvoteflyktninger. Frp krever tvert imot nye innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken. Nettopp den var en grunn til at KrF, sammen med Venstre, brøt regjeringsforhandlingene i 2013. Nå kan prisen for regjeringsdeltakelse bli en enda tøffere politikk.

Enighet mellom Frp og KrF er helt avgjørende for at det skal bli en regjeringsutvidelse. Siv Jensen må for sin del kunne vise til politiske seirer for at partiets landsstyre skal si ja til regjeringsutvidelsen. Siv Jensen vil neppe legge fram et forslag uten en klar seier på innvandringsfeltet. Det betyr at Kjell Ingolf Ropstad må gå til KrFs landsstyre med et tilsvarende nederlag.

Meningsmåling: Solberg samler på vrak

Det blir neppe det eneste nederlaget Ropstad må tåle. I medienes omtale av regjeringsforhandlingene er det lite om Ropstads fanesak, abortloven. Det kan bety at Ropstad har lagt den til side som en tapt sak. Det kommer nok en endring i bestemmelsene om tvillingabort. Endringer i abortlovens paragraf 2 c, som ble utslagsgivende for at høyresiden fikk et knapt flertall på KrFs landsmøte, blir det ikke noe av. Det kan føre til at også høyresidens entusiasme for regjeringen daler.