Spesialenheten har nå forkastet anmodningene om politietterforskning av politimyndighetene fra pårørende til to av de drepte på Utøya, melder flere norske medier i dag.
Siden 11. september 2001 har terrorberedskap vært et sentralt tema i samfunnsdebatten, og terrortrusselen har vært brukt til å rettferdiggjøre ekstreme sikkerhetstiltak som Datalagringsdirektivet og omfattende kameraovervåking i det offentlige rom. Den 22. juli 2011 fordunstet imidlertid all terrorberedskap på uforklarlig vis, og forhåndsdefinerte prosedyrer ble ikke fulgt: - Det finnes gode planverk, jeg er overrasket over at de ikke ble tatt frem og satt i bruk, sa leder for 22. juli-kommisjonen, Alexandra Bech Gjørv, i Dagsnytt 18 den 13. august 2012.
På grunn av beslutninger på øverste ansvarlige hold ble det dermed ikke satt ned egen krisestab, noe som er nødvendig for å håndtere det store antallet henvendelser og informasjonsflyten under en terrorkrise. Det ble heller ikke slått nasjonal riksalarm før 77 svært verdifulle minutter hadde gått. Alt dette fremstår som sterkt kritikkverdig. Resultatet ble et kaos som kostet mange liv.
Mens responsen etter bombeangrepet var sendrektig på mange områder, fikk opprydningsarbeidet etter bomben ekstremt høy prioritet: Allerede en drøy halvtime etter at terrorbomben eksploderte, mens overlevende kjempet for livet og hvor politiet umulig kan ha hatt full oversikt over åstedet, rykket ryddemannskaper inn bak politisperringene i bombeområdet med anleggsmaskiner for å rydde området. Hastverket fremstår som svært merkelig, for å si det mildt.
Opprydningsaksjonen, som potensielt kan ha fjernet viktig bevismateriale, har aldri blitt rapportert i norske medier. Jeg har fått hendelsen berettet av journalister som var i området. Hvilke vurderinger ble gjort på øverste ansvarlige hold i politiet umiddelbart etter bombeeksplosjonen? Ble terroraksjonen regnet som oppklart allerede da? Å jobbe for å skaffe seg tilgang på anleggsmaskiner og mannskaper for å rydde et kriminelt åsted for beviser en halv time etter en dramatisk bombeeksplosjon fremstår som en svært merkverdig prioritering på daværende tidspunkt. Dette er ikke etterpåklokskap, både sunn fornuft og normale regler for politiarbeid tilsier at en slik prioritering er gal. Helikoptre ble ikke rekvirert i tide, og NRK var på Utøya lenge før politiet.
Allerede den 23. juli ble hele terroraksjonen regnet som helt oppklart, og politiet har senere ikke følt noe behov for å bevise Breiviks tilstedeværelse i regjeringskvartalet gjennom å frigi høyoppløselige bilder og video av bombemannen. Den påfølgende rettssaken demonstrerte at Breivik selv har store problemer med å huske helt grunnleggende deler av hendelsesforløpet på Utøya, og norske medier har av uforståelige grunner latt være å referere den omsorgssvikten som han etter alt å dømme må ha blitt utsatt for som barn.
Kripos, Oslo Politidistrikt og Nordre Buskerud Politidistrikt og Politidirektoratet er alle ansvarlige for grove feil som må etterforskes. Fra min egen førstegangstjeneste husker jeg at det ble slått ned på relativt bagatellmessige brudd mot nedskrevne instrukser, flere av medsoldatene mine ble refset for at de sovnet på vakt og den slags. Lignende prinsipper gjelder tydeligvis ikke på toppnivå i norsk politi for langt alvorligere brudd på instrukser som fører til at titalls mennesker mister livet unødvendig under et terrorangrep.
AUF-leder Eskild Pedersens handlinger på MS Thorbjørn er ikke en sak for Spesialenheten for politisaker, men fremstår også som kritikkverdig og innebærer muligens også lovbrudd. Det trengs etterforskning for å avklare dette, men mediene har helt siden starten ønsket å ikke grave i dette. Hvis Pedersen brukte fysisk tvang for å hindre skipperen i å kjøre tilbake til Utøya, innebærer dette mytteri under skjerpende omstendigheter. I alle tilfeller må man kunne si at vurderingene på MS Thorbjørn demonstrerer dårlig lederskap.
Jens Stoltenberg og Knut Storberget sørget ikke for nødvendig sikkerhet i regjeringskvartalet sommeren 2011. På dette tidspunktet var Norge i krig mot Libya, og Norge kan ha vært med på å bombe Gaddafis hjem og drepe hans familiemedlemmer. Det er uforståelig at sikkerheten i en slik situasjon baseres på ubevæpnede vektere og manglende fysiske sperrer, slik at terrorister uhindret kan kjøre en sivil varebil tett opp til og parkere ved Norges mest attraktive terrormål i åtte minutter og løpe derfra tungt bevæpnet i politiutstyr uten at noen reagerer før det smeller. Hvorfor ble ikke i det minste lobbyen i 1. etasje evakuert? Og hvorfor ble det ikke etter dette sendt ut advarsler om at en politikledd mann var involvert i eksplosjonen?
Den dag i dag er mange spørsmål om 22. juli ubesvarte, og det er en stor skam for den norske rettsstaten. Usikkerheten og den manglende opprydningen rammer ikke bare de overlevende og de pårørende, men også hele Norge som land.