Kirkens Bymisjon og Røde Kors har drevet Helsesenteret for papirløse migranter siden 2009. Det gjør vi fordi vi har en grunnleggende tro på at alle har behov for og rett til helsehjelp uansett hvilken situasjon de er i. På Helsesenteret tilbyr vi helsehjelp til de som avvises i helsevesenet. Vi hjelper alle, både en mor med avslag på sin asylsøknad og hennes datter på 3 år.
Det er ikke første gang helsehjelp til mennesker uten opphold diskuteres. Vi hadde forventninger da Stoltenberg 2- regjeringen kom med ny forskrift i 2012, som skulle klargjøre hvilken helsehjelp personer uten fast opphold skulle få. Den inneholdt en klargjøring for gravide og barn. Men den hadde også innskrenkning, da tilgangen til kommunale helsetjenester falt bort. Det fulgte heller ikke noen finansieringsordning med forskriften. Var det da bare fine ord?
Alle har krav på øyeblikkelig hjelp. Når liv står på spill. Men når kan man si med sikkerhet at det er øyeblikkelig. Det er bare ved svært få anledninger en ringer ambulanse eller går til legevakten. Vel så ofte går en til fastlegen sin, får en undersøkelse og tar noen blodprøver, og så kan det vise seg at videre behandling haster. Siden papirløse ikke har fastlege har de heller ikke tilgang til en stor del av øyeblikkelig hjelp. Vi har flere eksempler på pasienter med langtkommen kreft som har kommet til lege altfor sent.
I EU sin Migrant integration policy index over hvor godt arbeid de ulike myndighetene gjør i forhold til migranter kommer Norge godt ut når det gjelder asylsøkere. I forhold til personer uten oppholdstillatelse ligger vi nesten på bunn. Noe av det som trakk ned var vilkårligheten i dagens system ettersom det ikke er en finansieringsordning knyttet til rettighetene.
I England har alle tilgang til primærhelsetjenester, også de uten oppholdstillatelse. Dette er mer logisk både medisinsk og praktisk. Det er lavere terskel. Det er ofte ikke så alvorlig eller dyrt og en får tatt ting før helsetilstanden blir verre. Det er bemerkelsesverdig at Norge med langt færre personer uten oppholdstillatelse ikke kan ha samme ordning, men må bruke mangelen på helsehjelp som en brekkstang for å få personer til å forlate landet. Sannsynligvis er det færre som reiser ut, ettersom de er syke og lever i en tilstand av uvisse om hva de skal gjøre.
I 2013 kom komiteen for økonomiske, sosial og kulturelle rettigheter i FN med kritikk av den norske ordningen og klare anbefalinger til å gi papirløse migranter helsehjelp på lik linje med befolkningen ellers. Det er forstemmende hvor lett helseministeren kan avfeie kritikken. En kan spørre seg på hvilket grunnlag han har en oppfatning om at norske myndigheter ikke bryter menneskerettighetene.
I diskusjonen rundt personer uten oppholdstillatelse sies det stadig at det ikke skal lønne seg å ikke forlate landet eller at det er viktig med et skille mellom landets borgere og andre i forhold til hvilke rettigheter de har i helsevesenet. Har rett til helsehjelp en særstilling i forhold til rett til arbeid og juridisk bistand? Ja mener vi. Helse er en grunnleggende rettighet og et behov alle har.
Forslaget som Stortinget nå skal behandle vil ikke likestille personer uten oppholdstillatelse og befolkningen ellers. Det vil heller ikke gi oppholdstillatelse eller beskytte folk fra utsendelse. Men det baserer seg på Helsedirektoratets anbefalinger fra 2009, og det vil gi grunnleggende helsehjelp i den kommunen de oppholder seg uten at det går på bekostning av andre. Noe av det viktigst er at forslaget inneholder en finansieringsordning.
Slik det er i dag er de få helserettighetene de har illusoriske.