Illusjoner i norsk klimadebatt

Klimapolitikken ser ut til å bli glemt i valgkampen. Det er likevel grunn til - med jevne mellomrom - å minne om en del av klimapartienes grunnleggende misforståelser.

Norsk klimapolitikk består av idéer som sjelden er helt overbevisende – som når deler av regjeringen ser ut til å mene at ”full oljeproduksjon på norsk sokkel er en fordel for det globale klimaet”. Miljøorganisasjonenes synspunkter er ikke stort bedre, jfr. de mange symbolforslagene som bare bidrar til å forbedre litt på det lokale, norske klimaregnskapet, men som er uten betydning for det globale utslippet av klimagasser, jfr. elektrifiseringen av den norske sokkelen, norske el-biler m.m. (som fører til at ubrukt gass og bensin i Norge blir eksportert og brukt et annet sted). I samme kategori kommer MDG og SVs ferske forslag om at utbyggingen på Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen bør droppes, og at mange av de ledige oljearbeiderne bør sysselsettes i en ny bransje for fornybar energi, der bl.a. ulønnsom vindkraft (som Norge ikke trenger) og tvilsom bioenergi skal utgjøre kjernevirksomheten.

Ensidige norske klimatiltak?

Forslaget om å droppe Sverdrup-utbyggingen forutsetter at ensidige norske klimatiltak vil føre til reduserte utslipp av klimagasser, globalt sett. Nå er det høyst uklart hvor MDG og SV har denne antagelsen fra - den blir ikke begrunnet noe sted. Et forslag om å skrinlegge Sverdrup-feltet kunne naturligvis hatt en viss fornuft om forutsetningen hadde vært at andre olje- og kullnasjoner skulle redusere sin fossilproduksjon tilsvarende. Men et slikt tiltak er ikke foreslått, og vil naturligvis være uakseptabelt for Saudi-Arabia, Kina, Russland, USA, Polen, Tyskland, Iran, Australia etc. Norges eksport er bare på omlag 2000 TWh olje/gass, altså en middels dråpe i det store oljehavet, og som lett vil kunne kompenseres ved økt produksjon et annet sted.

Trenger Norge å rydde opp etter seg?

Forslaget om å droppe ’Sverdrup’, blir ofte kombinert med en forestilling om at Norge har tjent seg søkkrik på å slippe ut klimagasser, og at vi nå bør bruke mye av fortjenesten på å rydde opp etter oss. Det eneste som er spesielt med Norge i forhold til andre rike land, er imidlertid at vi har samlet en stor del av de akkumulerte inntektene våre i et pensjonsfond som etter hvert er blitt stort. Andre land har opp gjennom hundreårene hatt en tilsvarende verdiskapning, men de har i større grad privatisert inntektene - en stor del av de enorme verdiene befinner seg på nokså skjulte kontoer. Norge fulgte som kjent ikke Carl I. Hagens råd i 1975 om å "selge" hele oljeformuen til private oljeselskaper for 10 milliarder. Norges verdiskapning er altså i stor grad ”offentlig” og synlig for alle, mens andre lands verdiskapning i større grad er privatisert og dermed godt kamuflert, ofte i skatteparadiser, jfr. Thomas Piketty. Men skal Norge ”straffes” av den grunn?

Ikke klima, men energipolitikk

Konsekvensene av å la Sverdrup-feltet ligge urørt handler altså i liten grad de globale klimagassutslippene. De handler heller om at norsk energipolitikk skal underordnes en misforstått klimapolitikk. Dersom det norske overskuddet av fornybar kraft skulle bli fordoblet eller tredoblet (til 30-50 TWh) gjennom flere subsidierte vindmøller i norske kyst- og fjellkommuner, vil kravet om enda flere overdimensjonerte eksportkabler til totalt flere hundre milliarder (når vi inkluderer all infrastruktur) komme - ikke for at Norge skal tjene ærlige penger på krafteksport, men for å integrere norsk kraftproduksjon i EUs energisystem. Tyskland trenger egentlig ikke norsk vannkraft, men ser de politiske fordelene for EU om markedet slippes fritt også i fornybarsektoren, slik at også norsk vannkraft på sikt kan bli en del av EUs frie flyt av varer og tjenester.

Hvem skal betale?

Når norsk kontroll over energisektoren glipper, vil strømprisen til norske forbrukere og til norsk kraftkrevende industri bli fordoblet (eller mer), med import av europeiske strømpriser. Stortinget har også vedtatt at nye vindmøller og strømkabler et stykke på vei skal finansieres av norske husstander (økte avgifter og strømpris). I tillegg er det annonsert at det kan bli umulig å opprettholde lave kraftpriser til norsk industri når norsk fornybar energi blir integrert i EUs kraftomsetning.

Norske forbrukere skal altså betale en så saftig overpris på norsk kraft at det blir ”lønnsomt” for kraftbransjen å eksportere mye mer enn det overskuddet vi har av fornybar energi, mot at Norge kompenserer for eksporten ved import av fossil energi fra EU. Norske forbrukere er altså dømt til å tape penger på eksporten av fornybar energi. I stedet for eksport av kraft, bør Norge i større grad eksportere el-baserte produkter fra de arbeidsplassene som skal erstatte de som forvinner i oljeindustrien. Mulighetene er mange.

Det er ikke bare slik at ensidige norske klimatiltak er uten betydning for de globale CO2-utslippene, det er også slik at den norske fornybarsektoren – tross et visst overskudd - produserer så lite energi (årlig ca. 140 TWh) at uansett hvor mange milliarder vi kaster bort på ny ulønnsom vindkraft og kabler, vil norsk energisektor kun utgjøre en brøkdel av behovet for energi i EU. Bruken av primærenergi i EU er nå på vel 20.000 TWh (det meste fossil energi). Om vi hadde eksportert alt vi har av kraft, ville det bare ha dekket noen promille av EUs behov.

Altså: Hvor mye skal vi sløse bort av neste generasjons pensjonspenger og hvor mye skal vi rasere av norsk natur – til ingen nytte? Og skal vi forkludre tradisjonell norsk energipolitikk for å realisere en del av klimapartienes groveste villfarelser?