Når vi samles rundt juleribbe, pinnekjøtt, lutefisk eller juletorsk er det for mange årets høydepunkt. Vi har samlet forråd for flere uker og trengselen rundt grytene og matbordet forbinder oss med en fjern fortid hvor måltidet og undringen rundt leirbålet gjorde oss til det vi er i dag.
Det hele begynte da vi for ca 1,8 millioner år siden temmet ilden og begynte å grille, koke og varmebehandle maten vår. Det førte til at vi etter hvert fikk kortere armer, lengre bein, smalere bekken, mindre brystkasse, mindre innvoller og mindre tyggeflater. Vi gikk fra å være bare ape til å bli den kokende apen, og deretter et besjelet menneske. Maten, og måten vi tilberedte den på, endret historien for alltid.
Sosialt fellesskap rundt måltidet
Takket være det nye, varierte kostholdet kunne ammingen avsluttes tidligere. Dette førte til flere barn i leiren og nye og sterkere klanenheter som tok vare på hverandre, med tanter og onkler som trådte støttende til, og ikke minst bestemødre. Samarbeid om matlaging styrket følelsen av fellesskap. Akkurat slik det gjør det når vi i ukene før jul går gjennom gamle kakebakeritualer.
Til og med våre indre følelser ble sannsynligvis påvirket av den nye varmebehandlede dietten våre ildtemmende forfedre sverget til. Det å sitte tett sammen rundt et bål må ha krevd en viss «sinnemestring», og kun de som samarbeidet og forholdt seg rolige overfor hverandre, ville få tilgang til maten.
Evnen til å tolke hverandres signaler og vurdere hva den andre tenkte, ble bedre. Denne felles tilvenningen til hverandres selskap, til å fremelske kontakt ansikt til ansikt, fordi det ga større spillerom for flere signaler, førte til bedre kommunikasjon og etter hvert til utvikling av språk.
Samarbeidet ble styrket. Maten må deles, ellers vil båndene i gruppa svekkes. Det blir konkurranse om de beste soveplassene, de beste kjøttstykkene, om de mest populære partnerne. De som klarer å tolke den andre og se fremover, vil få en fordel og vinne tillit og allianser. Sosial intelligens premieres. Tilberedning av mat over flammene førte indirekte til at slik sosial kompetansebygging virkelig fikk blomstre.
Rundt leirbålet kunne også klanen utvikle et større kollektivt «vi» gjennom fortellinger og myter. Problemer og spenninger ble kanskje løst ved at gruppen snakket om dem i tredjeperson. Slik lærte de seg trolig å innta den andres perspektiv og fikk evnen til å se ting fra ulike vinkler. Det forblir en viktig egenskap, ikke minst når underliggende familiespenninger truer med å ødelegge julemiddagen.
Musikk, dans og rytme
Musikk, rytmer og dans spilte antakelig en avgjørende rolle i menneskets tidlige utvikling. Å danse ikledd skinnet fra et nedlagt dyr kunne symbolisere respekt for dyret og naturen, og samtidig gi bæreren noe av dyrets kraft. Dette utviklet seg trolig videre i form av sjamanisme og mer omfattende religiøse ritualer, med bruk av rusmidler og hallusinogener. Gjennom samværet rundt bålet, deling av mat og nye familiekonstellasjoner løftet de tidlige menneskene bokstavelig talt blikket mot tilværelsens store under. Når vi i jula går rundt juletreet er vi i en beslektet kulturell tradisjon, om enn i et moderne tideverv. Men vi er svært nær der vi var i grunnleggende lengsler, antagelser og behov.
Da Homo erectus først var samlet rundt bålet, ble menneskets verden «oppfunnet», og gjennom fellesskapet ble det mulig å endre denne verdenen. Og det revolusjonerende var at dette skapte en kontakt mellom oss og våre forfedre. «Det uten sammenlikning største mennesket har skapt i løpet av sin eksistens, er en åndeverden», hevder den svenske forfatteren Lasse Berg.» Denne åndeverdenen er fortsatt viktig for mange nå i jula.
Dansen var med på å gi en følelse av tilhørighet og lykke. Og det ga opphavet til den aller første spesialiseringen innenfor gruppen, nemlig de som hadde som oppgave å se til at åndene var på menneskets side. Senere la dette grunnlaget for de første afrikanske hulemaleriene. I julen går mange i kirken og prestene er våre sjamaner, selv om de neppe har samme legitimitet og tyngde. Vakre glassmalerier er våre hulemalerier.
Det sosialt kompetente mennesket
Når vi nå først hadde mestret ilden, lå verden åpen for vår nysgjerrige og kunnskapstørste art. Som det eneste dyret på kloden brakte vi ilden med oss, hvor enn vi dro. Vi var grenseløse. Og ilden er med oss i peisen, og lyset i julestjerna i toppen av treet.
Vi er fortsatt grenseløse. Nå planlegger vi våre fremtidige reiser ut i verdensrommet. Men fortsatt er det ikke langt tilbake til utgangspunktet. Jula er en av de få gangene i løpet av et travelt år at vi kjenner på de lange linjene i livet og eksistensen. Når du snart setter deg til julemåltidet, skjenk en vennlig tanke til våre kokende apeslektninger som gjorde overgangen til det menneskelige mulig. Skjenk en vennlig tanke til det inkluderende julebudskapet. Skjenk en vennlig tanke til vår klode. Vi er avhengig av den.
Andrew P. Kroglund er forfatter av boken Kniv, Sjel og Gaffel. På sporet av det sultne menneske (Vega Forlag)