Debatt

Ikke uten min datter-en fars kamp for sin familie

Hva har vi lært de 2 ½ årene i kampen for vår datter: For 2 ½ år siden ble vår datter kidnappet. Jeg bruker bevisst dette ordet fordi det oppleves slik, og det er slik vi begge ser det. Kidnappet av staten på grunn av vage mistanker som seinere har vist seg å ikke stemme. Et justismord ovenfor henne, vår lille prinsesse, og ovenfor oss, hennes foreldre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Et justismord som 8 fagpersoner er enig om har skjedd, og saken er også tatt inn i Den Europeiske menneskerettsdomstol. 
( Kan lese mer om det HER )

Vi har lært mye i denne tiden, mye kunnskap vi skulle vært foruten. 

1.            Sorg er grådig. 
Den formørker livet. Gleden forsvinner fullstendig i perioder. Fargene forsvinner fra verden, mat smaker mindre enn den gjorde. Det er en plage å spise, noe man må gjøre. Lite eller ingenting gir mening uten å kjempe for barnet sitt. Dagene forsvinner i en grøt, den ene lik den andre. Tiden går sakte, men likevel for fort. Hun blir større for hver dag, og det er enda en dag uten henne. Vi tenker på henne hele tiden. Hvordan har hun det, blir hun tatt vare på? Hun er vår første tanke om morgenen, det siste vi tenker på før vi legger oss. Savnet er som en kniv, en evig brennende smerte. Å vite at noen andre har glede av hennes latter, hennes vakre smil, hennes glede og sorg er uvirkelig. Det er en trøst å vite at hun har det bra. Likevel er det en sjalusi, et sinne og en altoppslukende sorg å kjenne på det tomrommet som er skapt i vårt liv. Det finnes ikke ord som er dekkende for smerten vi opplever. Aldri før har jeg kjent på en slik smerte. Den preger vår hverdag hele tiden, alle våre relasjoner. Vi ser andre babyer og minnes på vårt tap. Vi treffer henne 6 ganger i året. For hver gang er hun blitt større og vårt tap blir mer og mer tydelig. Vårt savn etter samvær er bunnløst. Et mørke vi ikke kan komme ut av.

2.            Barnevernet har uinnskrenket makt når de er uredelige
Det sies hele tiden at rettsapparatet skal være en sikkerhetsventil. Da er de likevel avhengig av et barnevern som forteller sannheten om foreldrene. Hele systemet er bygget på dette. Når barnevernet lyver, finner på diagnoser, saboterer, anmelder fagpersoner som gir oss foreldre gode skussmål, følger ikke opp plikten de har med å undersøke situasjonen i dag, nekter å samarbeide med andre fagpersoner, da krever det at det er modige personer både i rettsapparat og hjelpeapparat. Rettsapparatet sviktet oss i denne saken. De som skulle sørge for rettferdighet. Og de vet det, både dommere og psykologer, advokatene også. De vet det. De har lest om saken vår i avisen, og vet innerst inne at de sviktet på post. Men verst av alt, de sviktet vår datter. De som nettopp skulle se til at slike forhold forhindres. At kommunene må følge loven, også Lørenskog Kommune. En skam for Norge og et justismord. Vi håper og er sikker på at Norge dømmes i EMD i denne saken.

3.            Vår kjærlighet er sterk 
Vi som hennes foreldre har funnet en fornyet og forsterket kilde til kjærlighet. Ingen kjenner vår smerte slik den andre. Ingen andre kan vi fullt ut dele vår glede over henne sammen med. Jeg er så stolt over mammaen til barnet mitt. Som går med rak rygg til tross for hva barnevernet sier om henne og påfører henne. Som klarer å skape et så nært og fint bånd til jenta vår på de få timene vi har. Som er en kjærlig og god samboer, som til tross sin egen intense sorg klarer å finne lyse øyeblikk. Som går på jobb når sorgen ikke overvelder henne. Hun er takknemlig for at jeg kjemper for vårt barn utrettelig. For at jeg prøver å beskytte henne mot det umenneskelige systemet som har som mål å fjerne oss som foreldre for barnet vårt.

4.            Det finnes gode fagpersoner
Jeg innrømmer det gjerne, jeg hadde liten tiltro til fagpersoner i det hele tatt. For mer ufaglighet enn vi har blitt møtt med i barnevernet tror jeg ikke finnes. De sprer om seg med psykologiske begreper de knapt kan forstå, langt mindre bruke for å beskrive andre. Så møter vi likevel noen etterhvert som er ærlige, oppriktige og som tar sitt fag på alvor. Få i starten, etterhvert er det mange. Som kan se forbi vår fortid men se at vi i dag ikke er de personene vi var for 10 år siden. Som ser våre ressurser, vår kjærlighet og vår styrke.  Som tåler vår smerte, våre traumer og som trer støttende til. Som kan hjelpe når vi er i kjelleren og egentlig bare vil være alene. Vi er takknemlige for at slike mennesker finnes. Og ingen av dem, 8 til nå, er enige i barnevernets vurderinger. Rystet alle som en.

5.            Mange deler vår smerte
Etter vi fortalte om overgrepene vi har vært utsatt for, har vi mottatt mye støtte. Det er mange som også forteller om egne saker som viser et system ute av kontroll. Et system som ikke ivaretar den oppgaven det er satt til å forvalte. Nemlig å sørge for et godt tilbud til sårbare barn og unge. Jeg har prøvd å bistå andre i deres kamp. Det minsker ikke smerten å hjelpe andre, men gjør det mer meningsfylt at det kan brukes til noe.

6.            Barn gir en ufattelig styrke til å kjempe
Jeg visste ikke hvilken styrke jeg hadde før jeg ble pappa. Jeg vil kjempe for henne til jeg er i graven. Hun skal vite at hun alltid har pappa Ken her som kan beskytte henne. Kjærligheten til henne gir en ufattelig styrke til å tåle alt. Og det må man i dette systemet som valser over deg. Et system der mennesker med loven i hånd kan si "dere må komme over tapet av datteren deres" og betrakte det som gode faglige innspill. De er gode på å håndtere foreldre med traumer mener de selv.
Som mann og far er det tungt å se sin familie splintret på denne måten.
Ufattelig tungt å se at en så ufaglig tjeneste kan kidnappe ens barn, gi henne nytt navn og ville slette hennes tilhørighet.
Ubeskrivelig å se min samboer bli trykket ned og behandlet som et annenrangs menneske.
Og ja, jeg vil sloss, jeg vil kjempe. Jeg har alltid vært en stolt mann med kontroll over livet. Barnevernet tåler bare total underkastelse.
Så jeg føler meg som en hund som kryper for dem mange ganger.
Er enig, for det er den eneste form for "samarbeid" de godkjenner. Vi kan ikke vise sorg og smerte, ikke sinne eller hvor krenket vi er.
For det er bare noen reaksjoner som kan tolereres i dette systemet.

Og hva gjør man ikke som pappa og mamma når de har barnet ditt som gissel. Jo, vi tåler alt, for henne.

7.            Jeg er mye, men først og fremst pappa
Lite annet betyr noe, kanskje spesielt siden jeg er blitt frarøvet denne retten. Nå handler alt jeg gjør om kampen for å få henne tilbake og gi henne et godt liv. For det å ta vare på flokken sin er vel det viktigste for alle mennesker, og også for oss. Og hun fortjener å vokse opp med oss, vi som elsker henne mest i verden.

Så sitter vi her, 2 1/2 år etter katastrofen rammet oss. Like overbevist om at det ble begått en stor urett nå som da.

Traumatiserte, sørgende og sjokkerte over dette landet, rettssystemet og barneverns systemet.
Vi har mange fagpersoner som er enige med oss og som er rystet.

Men vi har fremdeles ikke vår datter hjemme.
Så til alle dere som leser dette, støtt barna i deres rett til å ikke skilles fra sine familier uten grunn.
Dere kan lese mere på våres internasjonale støtteside, den kan finnes HER
Og på Facebook HER

Mer fra: Debatt