Ikke sett arbeidsinnvandrere og asylsøkere opp mot hverandre

Boye Ullmann er i Nye meninger ute etter å legge ansvaret på arbeidsinnvandrerne for sin egen underbetaling, for arbeidskriminalitet og mafialiknende tilstander i arbeidslivet generelt. Løsningen skal være regulering av arbeidsinnvandring og dermed skal "sosial dumping stoppes ved grensa". Det er et problem når enkelte på venstresida til stadighet gjentar at arbeidere fra andre land er en trussel og egentlig en fiende av norske arbeidere. Dette betyr samtidig at man gir norske arbeidsgivere ansvarsfritak og skaper illusjoner om den gode, norske kapitalismen.

Ullmann skriver artikkel etter artikkel om arbeidsinnvandring uten å nevne de enorme verdiene arbeidsinnvandrerne har skapt i Norge. De siste 10-15 årene har de bygd broer, tunneler, skoler, sykehus, kulturhus og mye mer, som ikke kunne blitt bygd utelukkende med arbeidskraft fra folk som er født i Norge. 

Et argument i debatten er at yrkesdeltakelsen i Norge har gått ned og at det skyldes arbeidsinnvandringen. Men statistikken viser at yrkesdeltakelsen i den mest yrkesaktive aldersgruppen i befolkningen var på topp med 88,5 prosent i 2008, som også var et av toppårene for arbeidsinnvandring. Etter dette har vi hatt to store kriser, "finanskrisa" og "oljekrisa", som har gitt et fall i yrkesdeltakelsen i denne aldersgruppa til 85,6 prosent i 2017. Samtidig har også arbeidsinnvandringen gått jevnt nedover siden 2011. Tilsvarende for lønnsnivået: I alle årene med relativt høy arbeidsinnvandring har reallønna i Norge gått opp. Det første året med reallønnsnedgang siden 1989 var 2016, da hadde også nivået på arbeidsinnvandringen falt kraftig. 

Kriser og reallønnsnedgang har helt andre årsaker enn innvandring, og det er en god venstresidetradisjon å kjempe mot at arbeiderklassen skal få ansvaret for og bære byrdene av kriser skapt av det økonomiske systemet vi ikke har makt over.  

Det verste er at Ullmann skyver flyktninger og asylsøkere foran seg og setter dem opp mot arbeidsinnvandrerne. Ullmann angriper Arbeiderpartiet for å være for fri arbeidsinnvandring fra EU. Samtidig forsøker han å fremstå som kritisk til at Aps Masud Gharahkhani som vil ha slutt på at folk søker i asyl i Norge. Gharahkhanis utspill er en skam, men her møter Ullmann seg selv i døra. For argumentene som brukes mot EØS-innvandrerne kan også brukes mot folk som har kommet til Norge fra land utenfra EU. Ullmann og hans meningsfeller gir med sitt fiendebilde vann på mølla til generell fiendtlighet mot innvandrere - inkludert flyktninger og asylsøkere. 

Det er ikke riktig når Ullmann skriver at Geert Wilders og andre ytre høyre-krefter i Europa aldri nevner arbeidsinnvandring i sin propaganda. Wilders startet i 2012 en internett-portal der folk skulle sende inn klager på arbeidsinnvandrere. "Har du problemer med folk fra Sentral- og Øst-Europa? Har du mistet jobben pga en polakk, bulgarer eller rumener? Vi vil høre om det". Da dette ikke slo særlig godt an i den generelle befolkningen i Nederland, har Wilders seinere dempet dette aspektet ved sin politikk. 

Det er ikke et langt skritt å ta for at Ullmanns argumentasjon også kan brukes mot asylsøkere og flyktninger. Hvis vi ser på SSBs lønnsstatistikk for gruppa "Tømrere og snekkere", så ligger innvandrere fra Afrika på 80,5% av lønna for ikke-innvandrere, fra Asia med Tyrkia på 84,3% og fra Øst-Europa på 93,6% (til sammenlikning ligger tariffert minstelønn for ufaglærte på 93,7% av minstelønn for faglærte). Det er altså folk med bakgrunn fra Afrika og Asia som er utsatt for den verste underbetalingen. Mange av de mest drastiske historiene vi har sett i media om grov utnytting og slaveliknende kontrakter gjelder folk som kommer utenfra EU-området, fordi de har færre rettigheter og dårligere beskyttelse på arbeidsmarkedet. 

Hvis du kommer til Norge for å arbeide fra et land utenfor EØS-området, er du avhengig av å ha en kontrakt med en arbeidsgiver og et visst lønnsnivå. Hvis du mister denne kontrakten (f.eks. fordi du klager på noe eller stiller krav), mister du også retten til opphold. Serbiske telemontører eller indiske IT-arbeidere er ikke akkurat mindre utsatt for ulike former for utnytting enn de som kommer fra EU-land - de er nemlig prisgitt sin arbeidsgiver. Det er dette systemet Ullmann ønsker å innføre også for arbeidere fra EU-land.

Ullmann konkluderer med at "arbeidsinnvandring må reguleres slik at arbeid må skje gjennom et organisert arbeidsliv i tariffbedrifter". Ja, det må være et mål at alle arbeidstakere som jobber i Norge skal være omfattet av tariffavtale. Men for å oppnå det, må man jobbe enda bedre for å organisere folk - også store grupper av norskfødte arbeidstakere som i dag er uorganisert og står uten tariffavtale. 

Restriksjonene på bemanningsbransjen som innføres fra 1. januar er en viktig delseier for fagbevegelsen, men målet må være et forbud. Hva endringene vil bety i praksis gjenstår å se, og er avhengig av fagbevegelsens styrke. Vi mangler fortsatt kollektiv søksmålsrett.

Tariffavtalene er allmenngjort i mange bransjer, bl.a. i byggfagene. Det betyr at det allerede i dag er ulovlig å lønne folk under minstelønna i tariffavtalen. Men det finnes flere begrensninger: 1. Noen arbeidsgivere bryter loven og lønner under allmenngjorte satser. Arbeidstilsynet griper sjelden inn og det er få sanksjoner mot slike bedrifter. 2. I byggfagene (utenom elektro) har nesten alle utenlandske arbeidere blitt lønna som ufaglærte, også om de egentlig er faglærte, fordi fagutdanning fra andre land inntil nylig ikke har blitt godkjent. 3. Det er stor avstand mellom minstesatsene i tariffavtalen og reelt lønnsnivå i bransjen. 

Man må kreve straff som svir mot arbeidsgivere som bryter loven. Dessverre er det slik at statens bekjempelse av arbeidslivskriminalitet rammer ofrene og lar de ansvarlige gå fri. Fra august 2015 til 18. januar i år hadde Oslo-politiet opprettet 47 saker som gjaldt arbeidslivskriminalitet, hele 38 av dem gjaldt brudd på utlendingsloven og 24 personer ble utvist fra Norge. Ingen av sakene har endt med domfellelse. Som Klassekampen slår fast: (de) "Prioriterer å ta utlendinger".

Det viktigste er at fagbevegelsen, sammen med arbeidsinnvandrerne selv, tar i bruk sine klassiske kampmidler: vi må verve og organisere, demonstrere, aksjonere og bruke streikevåpenet - i fellesskap, på tvers av skillelinjene som brukes for å splitte oss. 

Ellisiv Rognlien