IKKE la de små barn komme til meg ...

Vi må få flere barn, sier statsministeren i sin siste nyttårstale. Jeg tenker at det aller viktigste må være å ta vare på de barna vi allerede har. Ifølge en rapport Røde Kors kom med i 2017, blir hele 60 000 barn i Norge utsatt for grov vold av sine nærmeste. 60 000 barn, det er nesten like mange barn som det bor mennesker i Larvik og Sandefjord til sammen!

De kan likevel være vanskelige å se, vanskelige å oppdage. Barna selv prøver ofte å skjule elendigheten. De beskytter sine mishandlere eller overgripere, fordi det er den eneste virkeligheten de kjenner til. De er redde for å miste alt, hjemmet sitt, kanskje en annen omsorgsperson de er glad i, søsknene sine. De tror ofte at det er dem selv det er noe galt med. Hvis de bare hadde vært snillere, lydigere, flinkere ...

De fleste av barna lever seg gjennom helvete, og gror opp til å bli mer eller mindre funksjonelle voksne. Som selv får barn, som de kanskje - men kanskje også ikke - viderefører sin egne erfaringer og traumer på. Det er selvfølgelig verken barna eller samfunnet tjent med. Så hva gjør vi for å hjelpe dem?

Nrk fortalte oss i forrige uke at mange av sakene som gjelder mishandling av barn - oftest foreldres mishandling av sitt eget barn - i nesten halvparten av sakene blir etterforsket så tregt, at overgriperne får strafferabatt og slipper unna med kortere straff enn de ellers ville fått. Jeg tenker at det er de viktigste sakene politiet bør ha, å beskytte de aller minste og mest forsvarsløse blant oss. Så hvorfor skjer det?

De fleste av oss vil barn vel, og synes overgrep mot barn er det aller verste. Jeg merket det godt etter utgivelsen av min første krimbok, Lille Linerle, der en liten jente blir kidnappet og har det vondt. Mange synes det var et så vondt tema, at de ikke engang ville lese om det. Og det er ubehagelig, jeg skjønner det. Men jeg tenker at vi faktisk må være villig til å ta det inn over oss. For alt for mange barn er hverdagen like vond - for noen enda verre - enn for min oppdiktede hovedperson. Er det så ille å tenke på, så ille å ta fatt på, at selv politiet dytter sakene bakover i køen? Statistikken NRK har offentliggjort, kan tyde på det ...

Ifølge Barnevoldutvalgets rystende rapport, som kom for ca, ett år tilbake - «Svikt og svik» (NOU 2017/12), er det de siste årene hele 60 barnemordere som aldri er blitt tatt. Foreldre eller omsorgspersoner som har drept sine egne barn. Mange av smårollingene fikk ikke engang feire ettårsdagen sin.

Se for deg et barn du kjenner. Se for deg et barn du er glad i, er en del av statistikken. Uansett hvor bra du tror at det barnet har det, tillatt deg å tenke muligheten. At akkurat nå kan det hende noen slår eller mishandler nabobarnet ditt. Tantebarnet ditt. Datteren din ...

Jeg vet at det er en nesten utenkelig tanke, men vi må tro det, for å se det, og det er viktig at vi ser. For dette er ikke statistikk og tørre tall. Dette er små liv, pludrende smårollinger med myk hud og total tillit. Likevel blir mange av dem sviktet av sine nærmeste, sviktet så grundig at de har dødd av det. Gjennom de siste årene: mer enn 60 døde barn. Synes du det er mange?

Det er dessverre langt flere. Dette er bare de sakene der Barnevoldutvalget mener den skyldige slipper unna. I tillegg kommer de barna vi VET er blitt drept. der de skyldige blir tatt og straffet.

Vi som bor i Vestfold, husker nok alle Christoffer-saken. Gutten som gang på gang gikk rundt med skader og blåmerker, uten at noen tok skikkelig tak. Før det ble for sent, før gutten ble slått i hjel, etter å ha blitt mishandlet i lang tid. Etterpå henla politiet først saken,  og stefaren som drepte gutten hadde gått fri, dersom det ikke hadde vært for en bestemor som - knuget av sorg og dårlig samvittighet - nektet å gi opp å få straffet den skyldige. Selv ETTER at det grusomste hadde skjedd, ville politiet helst legge bort saken …

I Christoffersaken sto de fram etterpå, lærere, bestemødre, naboer. Alle angret på at de ikke "fulgte magefølelsen." På at de når de mistenkte at noe var galt. allikevel ikke varslet politi eller barnevern. De syntes det var ubehagelig. De følte seg ikke sikre. Gutten fortalte jo ikke noe selv... 

Men hva om de hadde varslet? Ville det samme skje som for halvparten av barna i NrKs undersøkelse? Ville saken bare blitt lagt i en skuff, trenert og forsinket? Sannsynligvis, saken ble jo - selv etter at drapet hadde skjedd og gutten var død - først henlagt av politiet.

Hvor mange lignende saker ligger hos politiet akkurat nå? Uten at de blir etterforsket og prioritert? Barn som kvier seg for å gå hjem, som gruer seg til helger og skoleferier, som reker gatelangs lengst mulig for å slippe å gå hjem?  Barn som ikke har noe trygt sted å gå, fordi det som er hjemmet deres, der hvor de skulle kunne ha følt seg tryggest, er der hvor de har det verst. 

Hvor mange små barn lever akkurat nå i et slik helvete som Christoffer gjorde, uten at politiet - selv om de er varslet - gjør noe for å hjelpe dem?