Ikke kvel barnehage-debatten, vær så snill!

Barnehage-debatten blusser opp med jevne mellomrom, når en forsker har uttalt seg eller en avis trenger en skrekk-overskrift. Fordi de blusser opp, tror vi at temaet er utforsket og åpent. Men er det det?

De samme argumentene, med noen få variasjoner, gjentas hver gang debatten blusser opp. Hver gang roper folk på forskning i ene eller andre retningen. Hver gang beroliger politikere og noen andre at barnehage er flott og trygt. Og hver gang dør debatten ut, eller kveles av en politikers korrekte uttalelse eller faktumet at folk går lei.

Og kanskje vi tror vi dermed har utforsket temaet. At vi dermed har en åpenhet rundt hva som skjer. Og så finner vi ut nok en gang at det beste er nok å fortsette som før...

Men hva om vi fikk en debatt som faktisk skapte en endring? For er egentlig flertallet fornøyd med barnehagepolitikken, og barnehagetrenden?

I forbindelse med et blogginnlegg jeg har skrevet om temaet (http://pusteusynligluft.blogspot.no/2012/07/jeg-vet-ikke-helt-hvordan-skrive-om.html), har jeg lest mange tråder og kommentarfelt i barnehagedebatten de siste dagene. Jeg blir overrasket over hvor mange foreldre som sier de skulle ønske de hadde mulighet til å være hjemme, eller andre alternativer til barnehagen. Når de først har plassert barnet der, finner de ut at det går fint.

Vi aksepterer situasjonen, for den er jo ikke SÅ ille, faktisk trives ettåringen godt. Så bra. Der er fokuset idag.

Men... om flertallet likevel HELST ville gjort det annerledes, hvorfor gjør flertallet som de gjør? Mange gjør det fordi de ikke føler de har noe valg økonomisk. Mange gjør det fordi de følger normen, det venninner og alle andre gjør. Mange gjør det fordi de og barna deres ville blitt isolert når alle foreldre og barn i samme alder er i jobb og barnehage. Det virker faktisk som flertallet føler seg styrt av ytre ting, heller enn sine egne verdier og ønsker for barnet sitt.

Hva har skjedd, egentlig? Og hvorfor?

Hvorfor har det blitt et spørsmål om hva ettåringer lider av, heller enn hva som er best for de? Hvorfor tar vi det plutselig som en selvfølge at de er minimalt med sine foreldre, de to viktigste personene i deres liv? Hvorfor har vi på 10-15 år gått fra å tenke det er unormalt å ha de i barnehage før 3 års alder, til å mene det motsatt er unormalt? Hvordan ble valgene tatt, som skapte denne utviklingen? Hva er grunnene bak? Hva ville foreldre valgt, om de hadde den økonomiske muligheten til å bli hjemme to-tre år, og det ikke ble uglesett og gjorde de utenfor? Hvorfor har vi ikke mer valgfrihet i rike Norge, da eksempelvis Romania, som er langt fattigere, har permisjon i to år? TRENGER vi arbeidskraften så sårt, at foreldre skal plassere barn så tidlig i barnehage, selv når de hadde foretrukket andre løsninger? Og hva gjør egentlig foreldre, om barnet deres opplever barnehage som lidelsesfullt (for alle barn følger ikke statistikken/flertallet). Fornekter de det? Må de tvinge barnet likevel? Må de presse en ettåring til å tilpasse seg samfunnets krav til at han/hun skal være i barnehage?

Jeg syns det hele er merkelig og liksom på hodet. Selv om jeg skjønner de fleste har det greit i barnehage.

Vi snakker om mirakelet ved å få barn når det blir født, at det er det viktigste i livene våre, idealiserer amming og nærhet. Men ved ett års alder er det BANG, en annen pip. Da må vi i økonomi og karriere og samfunnstrenders navn få barnet til å tilpasse seg tempoet, økonomien og tidsnøden vår, og vi må prisgi vår jobb og vår evne til å kombinere familie og karriere. Vi må tilpasse oss samfunn og instituasjoner hele livet, og miste muligheter til trygghet, omsorg og kjærlighet med våre nærmeste i en stresset hverdag. Jeg skulle ønske de neste generasjonene få oppleve iallfall et par år før de må inn i den mølla der....

Og jeg skulle ønske debatten ble tatt til et nytt nivå, dit politikere ikke vil vi skal gå. Til å stille overnevnte spørsmål. Om vi faktisk ikke har råd til å prioritere kontakt mellom foreldre og barn i starten av livet.

Politikere og flere samfunnsaktører har selvfølgeliggjort barnehagetrenden. Det smarteste du kan gjøre for å ikke møte spørsmål, er å selvfølgeliggjøre noe. Slik det ble selvfølgeliggjort at kontantstøtten er et onde, eller at det å bli hjemme med barna ikke handler om barnas behov og familiens verdier, men undertrykkelse og at kvinnen ikke er 'frigjort' nok til å velge jobb over samvær med barna. Ganske absurde ting kan selvfølgeliggjøres. Som at små barn har det minst like godt i barnehage som hos sine to viktigste personer i livet.

Vi snakker om at forskning ikke sier imot at det går ut over utviklingen... men omtrent ALL forskning på spedbarn og små barns tidlige utvikling omhandler foreldrenes rolle, samspill med foreldre, foreldrenes måte å møte de på, læring fra foreldre, språkutvikling i samspill med foreldre, utvikling av et selv gjennom foreldrenes måte å møte en på... you get the picture. Når vi nærmest fjerner foreldrenes rolle i livet til barna slik vi kjenner det, bryter vi faktisk med selve premissene forskning sålangt er basert på. Kanskje vi må skrive forskning på utvikling på nytt utifra de nye forutsetningene, og det er da det stemmer å kalle det et eksperiment.

Jeg er selv som dere skjønner skeptisk til barnehage for ettåringer, med mine argumenter for det. Men ta en titt på blogg-innlegget mitt linket over, og dere vil skjønne at jeg mener noe annet enn å egge til debatt med motpoler. Jeg tror at med en felles dialog og spørsmål rundt samfunnsutviklingen, kan komme frem til at det viktigste er ikke hva vi velger, men faktumet at vi kan ha mulighet til å velge forskjellig!

Jeg syns vi alle burde samle oss, enten vi er for eller mot barnehage for ettåringer, og velger det ene eller det andre, og drøfte hvorfor kun én norm har blitt en så stor norm og politikk, at det blir vanskelig, for noen tilogmed umulig, å velge noe annet.

jeg avslutter som i bloggen: "Både foreldre og barn er forskjellige, og vi trenger muligheter til å skape våre liv deretter. Foreldre med storfornøyde 1 åringer i barnehager, vær med å kjemp for den eller de ungene som blir overveldet, redd og fortvilet, så de har et alternativ. Foreldre som opplever at dere har det bedre selv -og dermed også er bedre foreldre- når dere er raskt tilbake i jobb: Vær med å gjør det mulig for de som ønsker det å være hjemme i to år uten å måtte nave, miste omgangskrets eller bli hetset i media.

Og til alle: Vær med å gi barna en stemme, også 1 åringer som ikke har lært å snakke enda. Det er klisjé, men det er sant: De er fremtiden vår. Og deres barndom legger grunnlaget for hele liv. Ingen forelderøkonomi eller samfunnsborger-ytelse kan erstatte invisteringen i en trygg og kjærlighetsfull start på et helt menneskeliv."