Ikke helt midt i blinken

FOTO: NRK

For et par uker tilbake gikk Civita-leder Kristin Clemet til angrep på karakterbøkene landets aviser deler ut til våre regjeringsmedlemmer et par ganger i året. Kritikken rettet seg først og fremst mot at slike terningkast aldri kan bli rettferdige. Ettersom karakterbøkene utdeles av journalister, vil offentlig synlighet premieres høyere enn for eksempel ledelse av departementet.

Kritikken kan meget vel ha noe for seg. Forutsetningen for at offentlig vurdering av noe eller noen skal ha verdi, er i alle fall at kritikken fremmes med kyndighet, at den er saklig begrunnet og at den tar den/det bedømte på noenlunde alvor. I dette er politikerne faktisk som regel begunstiget.

Verre er det nemlig i kulturlivet. Enda verre i populærkulturen. Ettersom det første en utøver av kultur må lære seg er aldri, aldri å ta igjen mot en kritiker, kan hvem som helst tillate seg nær sagt hva som helst når det gjelder inkompetanse, hastverk og slurv i anmelderiet. Etter mine snart 25 år i bransjen har jeg lært å beholde roen, både på andres og egne vegne. I hvert fall offentlig. Det gir seg selv at forsvar av eget verk er umulig, og i et lite land som vårt vil man som regel kunne mistenkeliggjøres om man forsvarer andre. Nå, etter Kristin Clemets (muligens) betimelige utspill om mangler ved vurderingen av politikere, blir fristelsen likevel for stor: Dagbladets forhåndsanmeldelse av NRK-serien Mammon II er et så strålende eksempel på ukyndig flåseri at jeg simpelthen griper muligheten til å analysere den nærmere. Artikkelen ligger på nett, er spredt gjennom sosiale medier og er tilgjengelig for alle. Det beste som kan sies om den er at den er svært kort.

Anmeldelsen, ført i pennen av Tom Stalsberg, er skrevet i en gjennomført hånende stil. Hån som stilart kan være forfriskende, morsomt og treffende, særlig innenfor kulturlivet. Som sagt: Dersom den er treffende. Og dersom anmelderen ikke bare har sett eller lest, men også fått med seg innholdet i verket. Tom Stalsberg begynner imidlertid slik: «Hvis du vil se en serie i 8 episoder der alle sammen er forbannet på alt og alle, og like kjepphøye hele tiden, ja da er «Mammon II» midt i blinken for deg.»

Selv med stor toleranse for retorisk overdrivelse er dette ikke bare å komme skjevt ut, men å ta sats ti meter før hoppkanten. To av de mest sentrale skikkelsene i serien, redaktøren Mathiesen (Nils Ole Oftebro) og statsministerdatteren Amelia (Iben Akerlie), fremstår som nettopp motsatsen av kjepphøye og rasende. Særlig den aldrende redaktørens slitne, desillusjonerte og samtidig forunderlig naive framtoning, er et bærende element i seriens fremdrift. Samspillet og motsetningene mellom ham og den yngre journalisten Peter Verås er selve navet den etter hvert spektakulære handlingen utspiller seg rundt. Forholdet dem imellom, som tross motsetninger bygger på et vennskap grensende til kjærlighet, bidrar nettopp til den ro det ellers høye handlingstempoet krever.

Denne serien er også «midt i blinken» for den som ønsker å se «absolutt alle klisjeer som noen gang er påtenkt og misbrukt…», skriver Stalsberg videre. Det hadde vært fint om han hadde brukt eksempler. Ettersom populærkultur, og i særlig grad krim, nettopp bygger på klisjeer – bruk av dem, lek med dem og definitivt vrenging av dem – gir denne del av anmeldelsen absolutt ingen veiledning, verken til potensielle seere eller serieskaperne.

Slik kunne jeg fortsette, setning for setning. Det er faktisk bare elleve av dem, setninger altså, pluss et par «puh»-er. Jeg kunne spurt om Stalsberg i det hele tatt har sett for eksempel episode fire når han anbefaler serien for dem som liker TV som «gaper, raper og skriker og skråler så høyt at vi kan se helt inn i ryggmargen, nei helt opp i en tom hjerne...» Nevnte episode er den som aller mest påfallende varierer i tempo, der handlingen nesten stanser opp i lange perioder før den igjen skyter voldsom fart. Ikke helt ulikt en rekke særdeles vellykkede amerikanske serier, altså, for eksempel Fargo.

Jeg kunne videre ha gjort et pinlig poeng av at Stalsberg anbefaler serien «… hvis du blir hektet på en evig strøm av (…) den fjerde statsmakt mot den første…» Serien handler nemlig om den fjerde statsmakt mot den andre, altså regjeringen. Men jeg lar det ligge, tror jeg.

Da vil jeg heller avslutte med Stalsbergs egen avrunding: «Og, vil du bivåne en sikkerhetsansvarlig som ligner Jonas Gahr Støre, ja så er denne serien midt i blinken. Og, hvis du vil se en tro kopi av Bare Egil i rollen som den eksepsjonelt idiotiske VG-stjerna, Torgrim Hammern (Pål Kristian Eggen), ja så er dette serien for deg og dine nærmeste. Har du glemt å kjøpe kalkun til nyttårsaften, fortvil ikke.»

Stalsberg mener altså at to av skuespillerne likner på to andre kjente mennesker. Dette er for ham et så viktig poeng i anmeldelsen av en produksjon til 60 millioner kroner at han bruker to av sine (antakelig strengt tilmålte) elleve setninger på dette. Men hva mener han egentlig? Bør skuespillere som kan minne om noen andre ikke få jobb? Er det negativt for serien at en skuespiller kan minne om en navngitt stortingsrepresentant? Uten engang å forsøke å forklare relevansen av slike påpekninger blir det hele hengende i luften som noe som kanskje ville vært artig på et nachspiel. Eller kanskje ikke.

Etter flere års hardt arbeid for svært mange kunstnere måtte Mammon II selvsagt finne seg i slakt. Slik vi alle må, og jevnlig får. Det fikk ikke Mammon denne gang. Tvert imot. For dem som ønsker å lese en i særlig grad informert og grundig vurdering av serien, anbefaler jeg forrige ukes Morgenbladet.

For dem som er glad i fjasete venstrehåndsarbeid, harselas på sviktende grunnlag, heseblesende forsøk på å putte mest mulig nid inn i en kortest mulig artikkel, ja, for dem er Dagbladets toer-anmeldelse av Mammon II… midt i blinken!

Forfatterens anmerkning: Jeg bygger denne artikkelen på gjennomsyn av de fem første episodene av Mammon II, den samme pakken som ble sendt til anmelderne. Jeg kjenner ingen av de involverte serieskaperne eller skuespillerne. Hovedmanusforfatter Gjermund S. Eriksen og konsulent/episodemanusforfatter Hege Ulstein har jeg begge møtt én gang.