Ikke alle som har rett, får rett

Forvaltningen og rettssystemet får forhåpentligvis en lærepenge av Nav-skandalen, men hva med pressen?

Etter at Aftenposten rettet søkelyset mot småbarnsmoren Mahsa Aghabararian og hennes vedtak om utvisning, har UDI omgjort vedtaket.

Direktør Frode Forfang tar selvkritikk og UDI lover at formuleringen om at foreldre kan opprettholde kontakt med sine nyfødte barn over internett ikke lenger skal brukes i lignende vedtak.

Dette er gode nyheter, men hva med alle andre som har blitt og i fremtiden vil bli rammet av lignende vedtak?

I tillegg til å løfte frem enkeltsakene må pressen løfte frem de underliggende mekanismene som gjør at slike vedtak i det hele tatt kan fattes.

Nav-skandalen er et smertelig godt eksempel på en sak som pressen ikke har klart å avdekke i tide. Kanskje er det fordi det er få av de rammede som etter pressens og samfunnets mening egnet seg til avisforsidene?

Å være kronisk syk, motta trygdeytelser på tvers av landegrenser og i tillegg bli straffedømt for det i ettertid, er samlet og hver for seg forbundet med fordommer og sterke meninger.

I tillegg er det muligens en medvirkende faktor at trygderett og EØS-rett ikke akkurat gjør seg som saftig og engasjerende innhold i lørdagsavisa.

Forvaltningen og rettssystemet får seg forhåpentligvis en lærepenge av Nav-skandalen, men hva med pressen? Kanskje pressen kan ta med seg at fokuset på enkeltsaker alene ikke er veien å gå for å avdekke urettferdighet, men at det også trengs en skikkelig prat om systemsvakheter?

En prat som ikke bare jurister, politikere og professorer deltar i.

I likhet med Nav, er UDI et stort forvaltningsorgan som er underlagt sterke politiske føringer og signaler om ønskede resultater.

Vedtak som fattes av UDI omhandler temaer som er helt sentrale for menneskers fremtid, helse og familieliv, og berører deres grunnleggende menneskerettigheter.

Så til et opplagt, men underkommunisert poeng: Partene er ofte svært ujevnbyrdige. Mange av de som må forholde seg til UDI er ressurssvake med manglende tilknytning til Norge, og har få eller ingen reelle muligheter til å sette seg inn i et regelverk som er så omfattende og gjennomregulert at til og med justisministeren sliter med å forstå det.

At dette skaper vekstforhold for rettssikkerhetsproblemer er åpenbart. Dette må ses i sammenheng med at vi har en utdatert rettshjelpsordning som ikke i tilstrekkelig grad sikrer lovens beskyttelse for de svakeste i samfunnet.

Stadig færre får rettshjelp dekket av staten. En fungerende rettshjelpsordning er avgjørende for å sikre at loven er like tilgjengelig for alle, på tross av sosiale og økonomiske ulikheter.

De fleste er enige om at alle, uavhengig av om de får medieomtale eller ei, har krav på at vedtak fattes på riktig grunnlag og innenfor forsvarlige rammer.

Når en stor andel av de som har behov for rettshjelp likevel faller utenfor dagens rettshjelpsordning, er det grunn til å frykte for rettssikkerheten til menneskene bak de tusener av vedtak som aldri kommer frem i lyset.

Som den fjerde statsmakt har media en viktig rolle som overvåker og kritiker i samfunnet. I det kommende året får NRK alene et tilskudd fra staten på 6,4 milliarder kroner.

Til sammenligning har domstolene, vår tredje statsmakt, et budsjett på 2,6 milliarder kroner. Domstolene utgjør blant annet en viktig kontrollfunksjon i de få forvaltningssakene som blir brakt inn for retten. Med stadige kutt svekkes kontrollfunksjonen, og det kan bli desto vanskeligere å avdekke systematiske feil i tide.

I tillegg til at både domstolene og rettshjelpsordningene må styrkes, må pressen være sitt samfunnsansvar bevisst.

Den siste tidas juridiske feil understreker behovet for at pressen må foreta grundig journalistisk arbeid som avdekker systemfeil og overgripende strukturelle forhold innenfor forvaltningsorganer som Nav og UDI.

Da trenger vi saker om saksbehandlingsfeil i forvaltningen, om gapet mellom gjeldende og praktisert rett innenfor UDI og NAV, og om forskjellen på å ha rett og få rett.

Hvordan rammer dagens rettshjelpsordning de mest utsatte i samfunnet? Hvilken innvirkning har menneskerettigheter og EØS-avtalen på norsk rett, og blir borgernes rettigheter i tilstrekkelig grad etterlevd?

Hvilke rettssikkerhetsgarantier har man i møte med et mektig forvaltningsorgan, når selv rettshjelpsordningen ikke fungerer slik den var ment?

Til syvende og sist er det disse tingene som gjør at vedtak om at en mor kan ha kontakt med sin seks måneder gamle datter over internett faktisk kan fattes.