Debatt

Ikke akkurat nobelt

Alle andre år ville vi i dag trykket en kommentar om hvem som burde vinne årets nobelpris i litteratur. Men i år er det ingen pris, ingen vinnere. Mannen som felte prisen er dømt til to års fengsel for voldtekt. Hva nå?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Äntligen!» pleier en eller annen viktigper i rommet ofte å utbryte like etter at vinneren av Nobelprisen i litteratur er gjort kjent. Ironisk, selvsagt, for det har vel hendt en gang eller tre at prismottakeren ikke akkurat er så veldig kjent for alle, selv ikke bokinteresserte mennesker. Forfjor, da sangpoeten Bob Dylan fikk prisen, var sånn sett et unntak, mens juryen var tilbake i litt mindre kjent landskap med britiske Kazuo Ishiguro i fjor.

Men så raknet alt. I november i fjor sto atten kvinner fram i en reportasje i den svenske avisa Dagens Nyheter og fortalte om grov seksuell trakassering ved en mann tett tilknyttet Det svenske akademiet, juryen av akademikere og forfattere som alltid har delt ut Nobelprisen i litteratur. Mannen ble lenge kalt «Kulturprofilen», men er nå identifisert som fransk-svenske Jean-Claude Arnauld. Han er gift med poet og tidligere Akademimedlem Katarina Frostenson, og drev en kulturklubb Akademiet ofte brukte til sine arrangementer.

Der skal han over flere tiår har tvunget seg på mange kvinner. Kløpet, strøket, klemt og kysset. Og voldtatt. Han skal dessuten ha brutt ymse skattelover, og i flere tilfeller røpet Nobel-vinnere før offentliggjøring. I desember leverte åtte kvinner anmeldelse av Arnauld. Flere av anmeldelsene ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Men påtalemakten gikk videre med én av voldtektssakene, for to voldtekter mot samme kvinne.

Denne uka ble Jean-Claude Arnauld dømt til to års fengsel for den ene av disse to voldtektene. Retten, bestående av en fagdommer og tre lekdommere, var enstemmig. «Svært overbevisende», var fagdommerens karakteristikk av voldtektsofferets forklaring. Arnauld har varslet at han vil anke, men i Sverige snakker man allerede om dommen som en seier for #metoo-bevegelsen, den første saken som har følt til fellende dom.

«Meget gledelig at rettferdigheten skjer», skriver Peter Englund i en kommentar til Dagens Nyheter. Han er ett av de mest profilerte og frittalende av de i alt sju Akademimedlemmene som har forlatt Akademiet på grunn av Arnauld-saken, sammen med blant andre Sara Danius, som var Akademiets leder og talsperson, og voldtektsdømte Arnauds ektefelle Katarina Frostenson.

Tilbake i Akademiet sitter ti av opprinnelig atten medlemmer. Åtte menn, to kvinner, med snittalder 72 år. Det er ifølge statuttene for få til å vedta noe som helst. Dessuten er Det svenske akademiets omdømme på et historisk lavmål. Det man trodde var en opphøyet organisasjon fylt av spesielt kloke, ærverdige mennesker som med spesielt intellektuell innsikt Litteraturen og Livet, har vist seg å være det motsatte. Akademiet framstår som en gjeng overprivilegerte og livsfjerne maktmennesker som bryr seg mer om å gi hverandre vennetjenester og beholde sin egen livstidsstilling enn de bryr seg om kunst og kultur, barnslige kranglefanter med et utdatert syn på kvinner, sex og overgrep. Dessuten er de få, og aldrende. Høytidens teppe er falt, Akademiet står nakent og skadet tilbake. Sara Danius’ prøvde å røske tak i organisasjonen, men måtte gi opp. Det var hun som måtte gå, riktig nok med hodet hevet og moralen på sin side, mens «herrene» med Horace Engdahl i spissen ble sittende.

Hvem vil vel motta en pris delt ut av en slik jury? Årets nobelpris i litteratur ble trukket. Det skjedde sist i 1940-43, slik det også skjedde i krigsårene 1914 og 1918. Pengene står på bok, kanskje blir det to priser neste år. Om noen vil ha den. I mellomtida ruller diskusjonen om hva som skal skje med Nobelprisen i litteratur videre. Bør den kanskje deles ut av noen andre enn Det svenske akademiet? I tilfelle av hvem?

En gruppe som kaller seg Det nye akademiet, bestående av 100 svenske kulturpersonligheter, har på eget initiativ opprettet det de kaller en alternativ nobelpris i litteratur. Svenske bibliotekarer ble bedt om å nominere bøker, siden har over 31.000 vanlige mennesker stemt fram fire finalister blant de 47 nominerte. Av disse fire har japanske Haruki Murakami allerede trukket seg, mens britiske Neil Gailman, vietnamesisk-canadiske Kim Thúy, og guadalopiske Maryse Condé utgjør resten av lista. To kvinner, to menn, og god geografisk spredning i en finaleheat som også gir god plass til fantasy, en sjanger man sjeldnere ser nominert til de aller gjeveste litteraturprisene.

Den alternative Nobelprisen er ikke noe dumt påfunn, demokratisk og transparent som det er. Men noen særlig høy prestisje har prisen ikke. Naturlig nok, sammenlignet med en institusjon som Nobelprisen, med sine 117 års historie.

Det nye akademiet oppløser seg selv dagen etter utdelingen av Den alternative Nobelprisen 9. desember. Hva som skjer med det gamle Akademiet er fremdeles i det blå. Per nå ser det urealistisk ut med fred og forsoning på kun ett år. Og med Nobelprisen borte er de gjenværende litterære prisene med høyest prestisje, som Booker og Pulitzer, priser som deles ut til engelskspråklig litteratur. Den internasjonale Booker-prisen favner bredere geografisk, men også der må man oversettes til engelsk for å vurderes, og prisen går til en enkelt bok, ikke et helt forfatterskap. Det gjelder også Impac-prisen. Noen annen logisk arvtaker til Nobelprisen fins per nå ikke. Dessverre.

Skulle Nobelprisen gjenoppstå, burde det skje med en langt mer mangfoldig og demokratisk sammensatt jury, en gruppe mennesker med større spredning i alder, etnisitet og kjønn, og som ikke sitter der på livstid. Den nye juryen ville ha nok av gode forfatterkandidater å velge i, fra hele verden. Afrika er fremdeles grovt underrepresentert på mottakerlista, det gjelder også store deler av Asia, Sør- og Mellom-Amerika.

Eller de kunne safet inn og i det minste gjort noe kjønnsbalansen på lista over nobelprisvinnere, og valgt en kvinne. Mitt personlige forlag er, i år som tidligere, italienske Elena Ferrante eller canadiske Margaret Atwood. Det ville bety pris til noen som skriver klokt blant annet om mektige menns maktmisbruk, også seksuelt. Äntligen.

Mode Steinkjer: Skammens pris

Dette har skjedd

21. november 2017: 18 kvinner står fram i avisa Dagens Nyheter og forteller om til dels grov seksuell trakassering ved «Kulturprofilen», alias Jean-Claude Arnault. Han driver en klubb som har vært mye brukt som lokale for Det svenske akademiets arrangementer, og er dessuten gift med en av Akademiets atten medlemmer, Katarina Frostenson.
23. november: Akademiet avbryter samarbeidet med Arnault.
1. november: Dagens Nyheter avslører at tidligere Akademi-leder Horace Engdahl for noen år siden foreslo at Arnault skulle få kunstnerlønn.
4. desember: Det blir kjent at Arnault skal ha kjent til og spredt navnet på vinnere av Nobelprisen i litteratur for tildelingen. Dette er strengt taushetsbelagt informasjon. Ektefelle Frostenson mistenkes.
10. desember: Sara Danius forteller Dagens Nyheter at hun selv tidligere har mottatt «skammelige forslag» av Arnault. Hun angrer på at hun ikke varslet, takker #metoo for at kvinner nå tør.
12. desember: Minst åtte kvinner har nå anmeldt Arnault for ulike former for trakassering og overgrep.
8. mars 2018: Via sin advokat nekter Arnault alt han er anklaget for. Han kaller det «heksejakt».
13. mars: Dagens Nyheter avslører at Arnault klubb er under granskning for å ha mottatt 1,3 millioner av Kulturrådet. 15. mars kommer nyheten om at klubben dessuten skal ha betalt arbeiderne svart.
14. mars: Noen av sakene mot Kulturprofilen henlegges, mens etterforskningen fortsetter i minst ett tilfelle.
1. april: Akademi-medlem Kristina Lugn sier at alt som sies om Arnaults trakassering er sant, men hevder samtidig at Akademien ikke er innblandet.
6. april: Peter Englund, Kjell Espmark og Klas Östergren går av som Akademi-medlemmer. Grunnen er en avstemming om hvorvidt Frostenson skal tvinges til å gå. Seks, inkludert Danius, stemte for, mens åtte stemte imot.
7. april: Sara Danius sier at Akademien ikke kommer til å politianmelde Kulturprofilen. Hun sier også hun ønsker å fortsette som leder.
9. april: Det blir kjent at Arnault har avslørt minst sju Nobelprisvinnere i litteratur. Den første allerede i 1996.
10. april: Horace Engdahl uttaler at Sara Danius er «den verste lederen av Akademiet siden 1786». Samme dag uttaler svenskekongen at han, som Akademiets høyeste beskytter, vurderer å gripe inn. Nobelkomiteen kritiserer Svenska Akademien.
12. april: Akademiet stemmer om tillit til Sara Danius. Hun må gå, mot sin vilje. Katarina Frostenson går også av, samme dag. Ifølge Dagens Nyheter var hennes premiss for å gå at Danius gjorde det samme.
16. april: 227 svenske forskere skriver i et opprop at de er misfornøyde med situasjonen, men forventer at de gjenværende medlemmene i Akademiet driver videre på verdig vis.
18. april: Kongen endrer Svenska Akademiens statutter, slik at det blir mulig for medlemmer å fratre og erstattes. Også medlemmer som ikke har deltatt i arbeidet de siste to årene kan erstattes. Tidligere ble kun dødsfall regnet som gyldig fratredelsesgrunn.
27. april: Svenske økokrim innleder undersøkelser i en sak «med tilknytning til Akademiet».
28. april: Sara Stridsberg, som sto på Sara Danius' side i konflikten, oppgir at hun ønsker å tre ut av Akademiet.
4. mai: I en pressemelding oppgir Svenska Akademien at de ikke kommer til å dele ut Nobelprisen i litteratur i 2018. Pengene blir stående på bok. Planen er å dele ut to priser i 2019.
19. september: Rettssaken mot Jean-Claude Arnault starter. Han står anklaget for to voldtekter, inkludert en sovevoldtekt, av samme kvinne. Disse skal ha skjedd i oktober og desember 2011.
1. oktober: Arnault dømmes for en av de to voldtektene, til to års fengsel. Dommen er enstemmig. Han vil anke.
9. desember: Det nye akademiet, bestående av 100 svenske intellektuelle, deler etter planen ut sin alternative Nobelpris i litteratur.
Kilde: Dagens Nyheter, SVT

Nobel-skandaler gjennom tidene

Skandalen i Svenska Akademien som har ført til at det ikke blir utdelt noen litteraturpris i år, er ikke den første i Nobel-historien.

I 1901 fikk franske Sully Prudhomme den første Nobelprisen i litteratur. Det fikk 42 kulturpersonligheter til å tordne mot Svenska Akademien, som deler ut prisen. De mente Leo Tolstoj fortjente prisen. I ettertid er det klart at det er Tolstoj som er giganten, mens Prudhomme er mer anonym i litteraturhistorien.

Det ble rabalder i 1911 da Marie Curie ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Etter at prisen ble offentliggjort, ble det kjent at Curie hadde et forhold til Paul Langevin, som var en gift mann. Curie ble oppfordret til å holde seg hjemme av Vetenskapsakademien, men møtte opp, holdt sitt foredrag og mottok prisen.

I 1918 gikk Nobelprisen i kjemi til tyske Fritz Haber. Han oppdaget den syntetiske fremstillingen av ammoniakk, som la grunnlaget for moderne jordbruk. Problemet var bare at Haber også brukte kjemi til å utvikle stridsgasser under første verdenskrig, og det fikk de allierte landene til å gå i taket over tildelingen.

Journalist og fredsarbeider Carl von Ossietzky, også han fra Tyskland, fikk Nobels fredspris for 1935. Fem år tidligere ble han dømt for landssvik og forræderi etter å ha protestert mot Tysklands opprustning. I 1933 ble han sendt i konsentrasjonsleir, og tildelingen fikk Adolf Hitler til å tenne på alle plugger. Etter tildelingen la han ned forbud mot å motta Nobelprisen for tyske borgere.

Nobelprisen i medisin gikk i 1949 til portugiseren António Egaz Moniz, som oppdaget lobotomi. Det ble mye brukt på 1940- og 50-tallet for å behandle pasienter med sterke psykiske lidelser. Behandlingsformen ble sterkt kritisert og omtales i dag som noe av det verste på den medisinske vitenskapens skraphaug.

Sovjetiske myndigheter satte ned foten da Boris Pasternak ble tildelt litteraturprisen i 1958 for den tragiske romanen «Doktor Zhivago», en bok som ble oppfattet som en fornærmelse av det sovjetiske kommunististpartiet. Først 30 år senere, i 1988, ble romanen trykket i hjemlandet.
En som også takket nei, om enn frivillig, var Jean Paul Sartre som fikk litteraturprisen i 1964. I etterkant vil flere ha det til at han angret, og at han likevel ville ha prispengene. Det fikk han ikke.

Det ble nok en gang bråk i Sovjetunionen da litteraturprisen i 1970 gikk til Aleksandr Solzjenitsyn. Han følte seg tvunget til å takke nei til prisen av frykt for ikke å slippe inn i Sovjetunionen igjen.

Fredsprisen i 1973 gikk til USAs utenriksminister Henry Kissinger og Nord-Vietnams forhandler Le Duc Tho etter at de forhandlet fram en avtale om våpenhvile. Tho ønsket ikke prisen fordi det fortsatt ikke var fred i Vietnam, mens Kissinger droppet å møte opp til utdelingen.
Året etter ble det heftig diskusjon da Eyvind Johnson og Harry Martinson delte litteraturprisen. De tilhørte begge Svenska Akademien som deler ut prisen, og da ble det naturligvis voldsom debatt om prisens troverdighet.

Nobelprisen i medisin gikk i 2003 til Paul C. Lauterbur og Peter Mansfield for deres oppdagelser rundt magnetresonanstomografi (MR). Raymond Damadian hadde også vært med på oppdagelsen, men ble likevel ikke tildelt prisen. Han kjøpte derfor en helsides annonse i New York Times, Los Angeles Times og Washington Post som viste Nobel-medaljen og teksten «Den skamfulle feilen må rettes opp».

For to år siden, i 2016, fikk Bob Dylan litteraturprisen. At en låtskriver får prisen, var svært overraskende, og Dylan selv var ikke særlig interessert. Svenska Akademien hørte ikke et knyst fra ham, og han uteble fra seremonien. Året etter sendte han imidlertid et opptak av en tale, og fikk utbetalt prispengene. (NTB)

Mer fra: Debatt