I skyggen av OL

40.000 politifolk og soldater vil bevokte Sotsji-OL ved hjelp av ubåter, luftvernraketter og dronefly. Idrettens store fest framstår dessuten som et økonomisk hvitvaskingsprosjekt.

Som journalist i Dagsrevyen har jeg dekket fire olympiske arrangementer. Jeg var reporter under sommerlekene i Barcelona (92) og under vinterlekene i Calgary (88), Lillhammer (94) og Nagano (98). Det har vært like fascinerende hver gang å observere den store avstanden mellom idrett og pengemakt på nært hold. Like før OL i Lillehammer truet IOCs mektige president, Juan Antonio Samaranch, like godt med å avblåse lekene. Media skrev om hans fortid som tidligere fascistminister for general Francos blodige diktatur. Kong Harald reddet lekene ved å invitere IOC-pampen til sitt bord. IOC har alltid hatt en sær forkjærlighet for det kongelige. 15 representanter fra eksisterende og nedlagte hoff er i dag med i IOC-systemet.

Selv om IOC har prøvd å modernisere seg selv gjennom mer rotasjon, nye aldersregler og flere representanter fra idretten, er IOC fortsatt en udemokratisk organisasjon. Gerhard Heiberg representerer heldigvis seg selv og ikke Norge. Det er godt å vite når Heiberg får seg til å si at det er helt riktig av russiske myndigheter å forby demonstrasjoner og politiske markeringer under OL i Sotsji. Utøvere skal konkurrere og ikke mene noe om politikk og samfunn. IOC mener ikke noe om Russlands hårreisende antihomolover.

Bak OL-pampenes «upolitiske» og uskyldsrene fasade eksisterer en alternativ virkelighet, der de olympiske ringenes framtid og utvikling bestemmes av mektige kapitalinteresser og viktige politiske spillere. Blant IOCs største sponsorer er våpenprodusenten General Electric, Coca Cola, McDonalds og den kjemiske bedriften Dow, som produserte napalm som USA brukte under Vietnam-krigen. IOC-systemet blir i stadig større grad dominert av olje- og gassmilliardærer. Noen av IOCs mest dominerende skikkelser kommer fra Russland, Qatar og Kuwait. Oljestaten Aserbajdsjans olympiske komité ledes av landets president, Ilham Aliyev. Hans regime fengsler opposisjon og journalister. Sjefen for Hviterusslands OL-komité er president Aleksandr Lukasjenko. Landet er så udemokratisk at det er utestengt fra Europarådet.

IOCs historie har vært preget av skandaler og hårreisende korrupsjonshistorier. Men noe av det pussigste IOC har gjort er å selge vinterlekene til Russland og til badebyen Sotsji ved Svartehavet.

Da Russland ble tildelt lekene var budsjettet på rundt 70 milliarder kroner. Hittil har Russland brukt 280 milliarder, altså fire ganger så mye, for å gjøre om sommerbyen til et idrettslig vinterparadis. Oversikter viser dessuten at nære venner av president Putin har stukket av med noen av de feteste byggekontraktene.

Det påstås at OL- ringene er blitt et symbol for avanserte hvitvaskings-operasjoner. I en rapport, som er utarbeidet av to opposisjonspolitikere, skrives det at så mye som 180 milliarder kroner kan ha forsvunnet i bestikkelser og bedrageri. Selskapet til en av Putins venner skal ha tjent 50 milliarder kroner på å bygge den 30 kilometer lange veistrekningen fra Sotsjis strender og til noen av de nye OL-arenaene oppe i fjellene. En jernbanestrekning på 40 kilometer til ski- og snowboard-konkurransenes områder har kostet 50 milliarder kroner. Sotsji har vært et naturområde, men er nå ødelagt av avfall og nykonstruerte veier som skal ha rasert dyreliv og økosystemer.

Mer enn 70.000 arbeidere har bygget den nye vinterolympiske byen. Titusener av arbeiderne er utenlandske. En rapport fra Human Rights Watch beskriver grov utnytting. Arbeidere er fratatt sine pass, har måttet jobbe 12 timers skift med bare én fridag i måneden. Mange har ikke mottatt lønn. 2.000 familier i Sotsji-regionen er tvangsflyttet fra sine hjem. Russland misliker det kritiske søkelyset. Da den tyske filmskaperen Simone Baumann hadde laget ferdig filmen: «Putins leker», der hun tok for seg både korrupsjon, miljøødeleggelser og situasjonen for de utenlandske arbeiderne, ble hun tilbudt fem millioner kroner av de russiske myndighetene for å trekke filmen. Hun gjorde det ikke.

Russland et av de farligste landene i verden for kritisk journalistikk. 56 russiske journalister er myrdet siden 1992. I dagens Russland blir sannhetssøkende journalister trakassert og truet. Er IOC beredt til å forsvare uavhengig journalistikk for både russiske og utenlandske journalister? Så vidt jeg har oppfattet har ingen norsk idrettsleder av betydning ønsket å rette fokus på de problematiske sidene ved Sotsji-lekene. De norske OL-deltakerne har heller ikke ytret seg om menneskerettighetssituasjonen i Russland, om militariseringen av lekene og om IOCs udemokratiske rolle. Før Lillhammer-lekene gikk Vegard Ulvang ut og rettet søkelyset mot ringenes herrer. I dag finnes ingen slike røster i Idretts-Norge.

I forrige uke fikk norske journalister bred orientering om forholdene av fire russiske aktivister. De var invitert til Norge av Helsingforskomiteen, Bellona, Amnesty, LLH og Norsk Journalistlag. 240 norske journalister reiser snart til Sotsji. De har et særlig ansvar for å rapportere om det som skjer utenfor arenaene og i det virkelige Russland.