TEGNING: SIRI DOKKEN

I skyggen av «de tre store»

Thorbjørn Jaglands versjon av maktkampen med Jens Stoltenberg mangler.

Landsmøtet i Ap hyllet nylig jubilantene Gro Harlem Brundtland (80) og Jens Stoltenberg (60) for deres innsats for landet og for partiet. Det var vel fortjent. I tillegg til Einar Gerhardsen utgjør disse de «tre store» lederne i norsk etterkrigshistorie.

Thorbjørn Jagland kom etter Gro og foran Jens som både partileder og statsminister. Vil han bli hyllet av landsmøtet når han fyller 70 år om to år? Jeg er ikke så sikker på det.

Jagland har ikke vært å se på landsmøtene de siste årene. Han har selv valgt å holde seg i bakgrunnen i offentligheten etter at han forlot norsk politikk. Det gjorde ikke Einar, Gro og Jens.

Thorbjørn Jagland er antakelig også såret over at partiet, så langt i alle fall, ikke har gitt ham den positive oppmerksomheten han mener han fortjener. Andre på toppen av Ap har i tidligere tider sikkert følt på noe av det samme.

Statsminister Johan Nygaardsvold dro etter krigen tilbake til Hommelvik som en svært skuffet mann. Han var ikke i tvil om at det var Einar Gerhardsen som hadde felt ham. Tidligere partileder Oscar Torp kom aldri ut av den skyggen Einar Gerhardsen plasserte ham i da han fjernet Torp som partileder i 1945. Torp var som statsminister (1951–1955) bare vikar for Gerhardsen. I dag er han glemt.

Trygve Bratteli ga aldri offentlig uttrykk for bitterhet, men det er et faktum at han ikke likte å bli avsatt som statsminister på landsmøtet i 1975. Det var først og fremst måten det skjedde på som gjorde at han reagerte. Bratteli er ikke glemt, men han er ingen helt.

I partisammenheng er Thorbjørn Jagland i ferd med å bli glemt til tross for at han har hatt flere og høyere tillitsverv enn noen av de andre lederne i partiet. Jagland har vært statsminister og utenriksminister, stortingspresident, partileder, parlamentarisk leder og partisekretær. Han har vært leder av Nobelkomiteen og han er nå generalsekretær i Europarådet. Onde tunger vil ha det til at han ble sparket oppover. Det er feil. Jagland som ble født inn i arbeiderbevegelsen, har gått alle gradene i partiet.

Det var ingen som protestere da ungdomsradikaleren Jagland ble partisekretær i 1986. Sammen med leder Gro Harlem Brundtland og nestleder Einar Førde gjorde han en utmerket jobb med å modernisere partiet og heve takhøyden for avvikende meninger. Han møtte heller ingen motstand av betydning da valgkomiteen enstemmig foreslo ham som ny leder etter Gro i 1992. Den eneste tenkelige motkandidaten den gangen, Jens Stoltenberg, trakk seg uten kamp selv om han visste at han var Gros foretrukne kandidat. Og da Gro trakk seg som statsminister høsten 1996, var Jagland den naturlige arvtaker.

Fram til han ble statsminister hadde det meste gått på skinner for Jagland. Problemene kom med regjeringen og kabinettsspørsmålet 36,9. Det gikk fra vondt til verre etter valgnederlaget i 2001 og den bitre maktkampen med Jens Stoltenberg som endte med at Jagland trakk seg som partileder i 2002.

Vi kan kanskje si at vervet som Stortingets president og leder av Nobelkomiteen var et plaster på såret. Men det er tverrpolitisk enighet om at Thorbjørn Jagland var en god stortingspresident og at han var en kompetent leder av Nobelkomiteen til tross for enkelte omdiskuterte utnevnelser av fredsprisvinnere. Og det var bred enighet i Stortinget om at Jagland var en utmerket norsk kandidat til vervet som generalsekretær i Europarådet.

Tida som generalsekretær er snart over. Det er tid for å skrive memoarer, fortalte han til NTB denne uka. Kjenner jeg Jagland rett kommer han til å skrive åpent og ærlig, ikke minst om maktkampen med Jens Stoltenberg om jobben som statsministerkandidat og partileder. Hittil har vi bare hørt Stoltenbergs versjon.

Det var ikke Jens Stoltenberg, men partiets mange tillitsvalgte som først gjorde opprør mot Jagland. I sin selvbiografi skriver Stoltenberg at tidligere LO-leder Tor Aspengren i oktober 1999 ba ham om å ta over partiet. Stoltenberg vegret seg. I stedet sa han ja til et tilbud fra Jagland om å bli parlamentarisk leder og partiets statsministerkandidat foran valget i 2001. Valget ble en katastrofe for Ap og maktkampen blusset opp igjen. Det ble slutt på Stoltenbergs vegring. Han stilte seg i spissen for en kamp der alle virkemidler for å få fjernet partilederen var tillatt, blant annet hemmelige møter og lekkasjer til mediene. Maktkampen ble så hard at den gikk på helsa løs. Jagland kollapset i Stortinget i begynnelsen av januar 2002 og sendt på sykehus. Søndag 3. februar, dagen før han skulle tilbake på jobb etter fire ukers sykefravær, innkalte han til pressekonferanse og fortalte at han ville trekke seg som partileder.

Stoltenberg vant ikke bare partiet. Han har så langt også vunnet historien om maktkampen. Jeg tipper at Jagland vil fortelle en litt annen historie.