I ond tro

Tankeløshetens ondskap forsvant ikke med apartheid i Sør-Afrika. Og troen på egen anstendighet gjør fortsatt blind.

Det er bare en uke siden Nelson Mandela døde. Hans død har avstedkommet en strøm av hyllende minneord.

Mange av dem som hyller Mandela ved hans død for hans storsinn og statsmannsoppførsel, underslår at de selv står innenfor politiske partier og grupper som lenge motarbeidet det Mandela kjempet for. Professor Tore Linné Eriksen har påpekt hvordan noen også driver historieforfalskning i denne sammenhengen.

Nettopp ved Mandelas død kan det være grunn til å reflektere over hvorfor det alltid er i ettertid, etter at «de andre» har ført sin kamp til seier, og etter at «de andres» lidelse har vart unødvendig lenge, at de «gode» menneskene oppdager hva som er riktig. For så å late som om man egentlig alltid har stått på den riktige siden. Hannah Arendts begrep om ondskapens banalitet kan være relevant her.

Selvsagt trodde ikke (alle) de som i sin tid ikke ville støtte ANC og Mandelas kamp mot apartheid, at de gjorde noe galt. De så seg ikke som slemme og hadde ingen forståelse av at de medvirket til forbrytelser mot menneskeheten. De utgjør bedre eksempler på «ondskapens banalitet», enn Arendts eget fokus på Adolf Eichmanns form for tankeløshet. Disse apartheidens medløpere har vært «tankeløse», nektet å reflektere over konsekvenser og ansvar. De har ikke handlet i god tro – men i blind tro. En blind tro på at Norge og de selv, som en anstendig stat og som anstendige mennesker, ikke kan være med på noe så umoralsk som å understøtte forbrytelser mot menneskeheten.

Men det var nettopp det de var, mange av dem som i dag hyller den revolusjonære tilhengeren av væpnet motstand. Med «fine» argumenter om at støtte til ANC og boikott av apartheidregimet bare ville gå ut over de fattigste av sørafrikanerne, styrke den sovjetiske innflytelsen i Afrika, redusere muligheten for fredelig endring og så videre, kunne de fortsette business as usual. For politiske og økonomiske tiltak som ville virke, kunne jo også gå ut over våre arbeidsplasser og interesser.

Slik var det også i kampen mot nazismen før krigen. Den ble unnskyldt, og dens antisemittisme var ikke ond, i alle fall ikke før vi ble okkupert og vi oppdaget holocaust. Da ble mange sterke motstandere av nazisme og antisemittisme. Men uten å ville innrømme noen tidligere medvirkning eller ideologisk overlapping. Derfor kunne diskriminering og overgrep fortsette etter krigen, på «vår» måte. Så den norske stat tilbød bare 500 jødiske displaced persons å komme hit etter krigen – mindre enn antallet norske jøder som ble drept i holocaust! Vi vet også hvor lang tid det tok før jøde[bo]oppgjøret ble gjennomført på en anstendig måte.

Norske romfolk ble diskriminert før krigen og det har fortsatt til våre dager. Og i dag kan østeuropeiske romfolk kalles de mest fornedrende ting – eller forlanges deportert av en nåværende finansminister. Slik lever ondskapens banalitet blant såkalt anstendige mennesker i verste velgående.

I dag okkuperer Israel palestinsk land. Mange er oppgitt over dette, men avviser å kritisere Israel for sterkt. Boikott og andre økonomiske sanksjoner kan ikke komme på tale. Det er palestinerne som må vise imøtekommenhet, som må forstå Israels behov for sikkerhet. Rasismen i denne posisjonen går de banalt onde hus forbi, for er det noen som er utrygge i Palestina, er det palestinerne. Det viser ikke bare de skjeve tapstallene i palestinernes disfavør, men også de daglige overgrepene, arrestasjonene, husødeleggelsene, trakasseringen og det fortsatte ranet av palestinsk jord.

Den israelske apartheidpolitikken er synlig for alle som vil se. Men den bortforklares og unnskyldes – akkurat som man overså grusomheten i den sørafrikanske apartheiden ved å snakke om at de svarte hadde det bedre i Sør-Afrika enn mange andre steder i Afrika. Troen på egen anstendighet gjør fortsatt blind.

Palestinerne vil vinne sin kamp, og det vil bli etablert en eller to stater på det palestinske territoriet med like rettigheter for alle. Da skal det bli interessant å se hvordan den ene etter den andre som i dag avviser nødvendigheten av krass kritikk og sanksjoner mot Israel, vil insistere på at de selvsagt alltid har vært mot okkupasjon og for menneskerettigheter og demokrat for alle.

Ondskapens banalitet, tankeløshetens ondskap eller den blinde troen på egen anstendighet kan gjøre noen og hver blind for eget delansvar for de verste forbrytelser.

Lars Gule

Først publisert i Klassekampen 12.12.2013