Kanskje var det euforien, gleden over at mine venner i Mexico endelig hadde tatt skrittet og stemt på «Mexicos siste sjanse». Bildene av den jublende folkemengden på det majestetiske torget i Mexico by ga en norsk bladfyk gåsehud – og troa på at alt plutselig var mulig. Nå kunne vel Mexico til og med slå ut Brasil av fotball-VM!?
Forventningene til hva Andrés Manuel López Obrador, AMLO, skal utrette på de seks årene han har foran seg som president i Mexico, er skyhøye. Blant de fattige, de utslitte i lavere middelklasse, de oppgitte intellektuelle. Selv langt inn i den velsituerte middelklassen har AMLO en viss støtte. Når dette skrives er 90 prosent av stemmene talt opp. AMLO får rundt 53 prosent av stemmene, mer enn 30 prosentpoeng foran nærmeste utfordrer. Det er vanskelig å unngå ordet «valgskred» for å beskrive resultatet. Og umulig å ikke la seg rive med: Dette trengte Mexico nå.
Frihandelsavtalen NAFTA med USA og Canada, inngått i 1994, skulle føre Mexico inn i den rike, moderne verden. Da det «evige maktpartiet» PRI tapte presidentstolen til høyrepartiet PAN i 2000 skulle landet ta det siste skrittet mot en gyllen framtid, som et (ny-)liberalt demokrati. 18 år senere er håpet snudd til frykt og fortvilelse. Landet har vært herjet av narkomafia, krig mot narkomafia, kriminalitet i skyggen av krigen mot narkomafiaen. Hundretusener av døde og forsvunne, og en følelse av at de skyldige alltid slipper unna, beskyttet av samfunnets mektigste. Korrupsjon på alle nivå i samfunnet, også helt til topps. Økte forskjeller, utmagring av landsbygda, en urban underklasse uten framtid. Mer enn hundre kandidater til lokale posisjoner drept under valgkampen. Det som skjedde søndag var ikke bare enda et valg – det var en glime av håp i et land på vei mot undergangen.
Hva nå? Blir Mexico «det neste Venezuela», som AMLOs motstandere har truet med? Vil AMLO kaste ut utenlandske investorer, som fremtredende næringslivsledere har advart mot? Er AMLO en typisk venstresidepolitiker av latin-amerikansk støpning – inspirert av Castro-regimet på Cuba, semi-autoritær og klar til å avvikle institusjonene for å skaffe seg full kontroll?
Lite tyder på at svaret er «ja» på noen av disse spørsmålene. AMLO har bygd en demokratisk, sosial bevegelse som har ført ham helt til presidentpalasset Los Pinos. Han er en fremragende populist i betydningen «han vet hva som beveger massene», men det er liten grunn til å tvile på hans demokratiske sinnelag. 64-åringen er slett ingen nykommer. Han var borgermester i Mexico by fra 2000, og ble populær blant annet fordi han, i samarbeid med næringslivet, pusset opp det historiske sentrumet i byen og gjorde det trygt å ferdes der. Han gjennomførte en pensjonsreform i byen som minner om den han har lovet å gjennomføre på nasjonalt nivå nå: Han skal doble minstepensjonen fra første dag i presidentstolen. AMLO lover også at alle unge skal ha tilgang til studier eller jobb. Da AMLO gikk av etter fem år som borgermester for å kaste seg inn i presidentkampen foran valget i 2006, mente over 80 prosent at han hadde gjort en god jobb som sjef i en av verdens største byer.
AMLO lå godt an på alle meningsmålinger foran valgkampen i 2006. Da det etablerte Mexico våknet og satte i gang en voldsom motoffensiv, tapte han med minste margin til høyresidens Felipe Calderon. AMLO og tilhengerne ropte valgfusk. De neste månedene blokkerte de hovedgata i Mexico by, og krevde en omtelling, «stemme for stemme, valgurne for valgurne». De ble ikke hørt, men AMLO la ut på en turne i landet som «legitim president». Han bygde sin «bevegelse for nasjonal gjenskaping» (Morena) på denne protesten.
Nå kan AMLO og tilhengerne endelige feire. Også blant de mange som frykter hva en president fra venstresiden vil bety for den økonomiske utviklingen er det glede over at «los de siempre», de samme gamle herrene med makt, fikk seg en på trynet. «I dag feirer jeg at de ble grundig rundjult», skriver en velsituert venn på sms. AMLO lover å bryte med alt som har ført Mexico mot avgrunnen. Har har tre «grunnkriterier» for sitt styre: «Ikke lyve, ikke stjele, ikke forråde folket».
Han har ellers vært vag om den økonomiske politikken. AMLO vil kutte gullpensjonen til tidligere presidenter, halvere sin egen lønn og selge presidentflyet. Han snakker om et utvidet tollfritt belte langs grensa mot USA, og har lovet å ikke øke skattene. Samtidig vil han gjenreise landet – «fra nord til sør». Han avskyr Trump, men utelukker ikke at de kan finne gode feles løsninger.
Han var heller ikke veldig tydelig da han for første gang snakket til sine tilhengere etter valgseieren. AMLO var klar til å leve opp til sitt historiske ansvar som første president fra venstresida i Mexico, sa han. «Jeg vil ikke huskes som en dårlig president for Mexico. Jeg vil være en god president».
Selv ikke AMLO var nok til at Mexico kom seg videre fra åttendedelsfinalen i fotball-VM. Men det får være det samme. Det Mexico trenger nå er «en god president».