Det ble en litt annerledes kvinnedag i år. Vanligvis står jeg opp på 8. mars med en slags 17. mai- følelse. Jeg tar på meg litt penere klær enn ellers, drikker kaffen med litt større omhu enn normalt, og føler meg takknemlig. Takknemlig fordi jeg oppriktig føler at jeg som kvinne har mulighet til å ta selvstendige og frie valg, takknemlig for å bo i et land som er relativt likestilt og takknemlig for å høre til. Det er den følelsen jeg oftest kjenner på i løpet av kvinnedagen: Tilhørighet til et større fellesskap, bestående av sterke kvinner som er enige om at mye er oppnådd, men at vi ennå ikke er i mål. At vi har mer å kjempe for. Men i år var jeg ikke først og fremst takknemlig. I år var jeg sint.
Dagrunn Eriksen ladet opp til kvinnedagen med å fortelle flertallet av landets kvinner at de tok feil og at engasjementet deres verken var viktig eller politisk korrekt. Det første som slo meg var at hun nok var feilsitert, eller at uttalelsene var tatt ut av sammenheng. Det er da ingen som sier sånt dagen før kvinnedagen? Men nei, hun var ikke feilsitert. Tvert imot gjentok hun budskapet flere steder. Det overrasket og det gjorde meg sint. Jeg ble rett og slett overraskende sint. Spørsmålet er om jeg egentlig kanaliserte sinnet mitt riktig da det var KrF som fikk høre det.
Kristelig Folkeparti har vært imot selvbestemt abort siden legevitenskapen gjorde abort mulig. De har vært ærlige på det, stemt etter egen overbevisning og benyttet enhver anledning til å flagge sitt syn. Det har jeg faktisk respekt for. De har vært konsekvente i sitt syn. De tok også til orde for reservasjonsrett mot henvisning til abort i 1979, et forslag som ble avvist. Jeg er mer uenig enn jeg kan få sagt eller skrevet, men jeg respekterer det. Og i rettferdighetens navn har partiet støttet enkelte viktige likestillingssaker opp gjennom årene. De har vært for økt foreldrepermisjon, og protesterer mot kutt i pappapermen. Partiet er for at familier skal ha råd til barnehageplass når de trenger det.
Mitt sinne oppsto da det jeg mener er et angrep på kvinners rettigheter, kom fra uventa hold. Høyre har gjort det motsatte av det de sa de skulle gjøre før valget. Høyre har sørget for at en innskrenking av kvinners adgang til abort igjen er et reelt politisk tema. Det er faktisk sannsynlig at Bent Høies forslag blir vedtatt. Det skjer ikke fordi en folkebevegelse krever det. Det skjer ikke fordi Høyre har snudd. Det skjer heller ikke fordi det plutselig er medisinske grunner til å endre på lovverket. Vi har i 2014 en debatt om kvinners adgang til selvbestemt abort fordi Høyre og Fremskrittspartiet har sagt at de er villige til å innskrenke den muligheten.
Det provoserer meg hvor lite viktig saken fremstår for både Høyre og Frp. Det er åpenbart viktig for dem å stå fast ved avtalen med KrF. Men det politiske spørsmålet som fikk tusenvis av unge og gamle kvinner til å ta på seg røde strømper og gå i tog, mange for første gang i sitt liv, ser ut til å være en fillesak i statsministerens og regjeringspartienes øyne. Debatten om reservasjonsrett er ikke et tungt likestillingsspørsmål for dem. Det er ubegripelig og provoserende. En av kvinnekampens viktigste seire - uthulet av 11 ord i en samarbeidsavtale.
Tilsynelatende uten å skamme seg, men åpenbart uten å bry seg nevneverdig, står statsministeren i Dagsrevyen på kvinnedagen og forteller oss at vi ikke vet hva vi snakker om. Tilbake satt vi måpende og lurte på om det virkelig kunne være sant. Twitter eksploderte. Selv syns hun tydeligvis at opptrinnet fungerte så godt at hun bestemte seg for å gjenta suksessen 9. mars.
Det er feil å fremstille debatten om reservasjonsrett som en kamp mellom Arbeiderpartiet og KrF, som Høyre uvillig ble dratt inn i av overivrige opposisjonspolitikere. Det er ikke er tilfelle. For det første fordi det var vanlige folk som først engasjerte seg i spørsmålet. Det var engasjerte kvinner på blogger og sosiale medier som først hevet stemmen og som modig sto frem med sine historier og erfaringer. For det andre fordi det ikke bør overraske noen at KrF står fast på det de alltid har ment. For det tredje fordi det er Høyre som må bære det største ansvaret dersom dette blir gjennomført. De har med åpne øyne og vitende vilje signert avtalen om reservasjonsrett og påstår i tillegg at det er en styrking av kvinners rettigheter. Det er de som har ført velgerne sine bak lyset - først og fremst de kvinnelige.