Hyllest til helsepersonell fra helsepersonell

Det er på tide at vi roser alle de som står på hver dag i psykisk helsevern.

Det er lørdag kveld. Tid for kos, familie og ro, men tankene går til den ene pasienten. Den gutten som ikke vil snakke, som ikke har vært på skolen de siste fire årene.

Han som vil dø, som ikke slipper oss inn på rommet sitt og som gjør at vi føler oss som verdens mest inkompetente behandlere til tross for mange års universitetsutdannelse og lang klinisk erfaring.

Jeg tror at mange som jobber i psykisk helsevern med enten barn eller voksne vil kunne kjenne seg igjen i en slik beskrivelse.

Les også: Det er krevende å høre helseministerens uttalelser om tjeneste vi jobber i 

De opplevelsene kommer oftere eller sjeldnere, men de er der. De er til stede ikke fordi behandlere bare skal gjøre en god jobb, ikke fordi de skal få anerkjennelse av pasientene, av ledere eller kollegaer, men fordi behandlere ønsker å hjelpe.

Spesialisthelsetjenesten er for tiden i fokus i media og det er mange debatter rundt virksomheten og hverdagen i klinikk. Det er fokus på alle krav, pakkeforløp, og manglende muligheter for klinisk skjønn, samtidig som man retter fokus mot et ønske om rask avklaring av diagnose, at pasientene vil ha svar og slippe lange prosesser.

Jeg skal ikke gå inn i denne debatten, men jeg ønsker likevel å slå et slag for de som jobber i psykisk helsevern. Selvfølgelig er det pasientenes beste som skal stå i fokus og de skal høres og få det beste tilbudet vi kan tilby, men vi glemmer ofte at de menneskene som faktisk vier livet sitt til å hjelpe andre, nemlig de som jobber i helsevesenet, også ønsker dette.

Les også: Psykolog: Vi opplever at det spares og kuttes

Mennesker som har som mål å bidra til at andre skal få det bedre i livet sitt og de som til tider ofrer sin egen helse, hverdag og familie i forsøk på å oppnå dette, nemlig det beste for pasientene.

Man kan si at dette gjelder mange yrker dersom man er dedikert og jeg har ikke noe statistikk på hvor mange som opplever slike situasjoner i sine respektive yrker, men jeg kan rapportere fra klinikk i psykisk helsevern der jeg vet at dette er en realitet for mange, om ikke de fleste.

Det er ikke slik alltid, men i perioder kan det skje med alle. Det er snakk om mennesker som «velger» å komme på jobb fordi pasienten «må» ha timen sin, som sitter «litt» over arbeidstid for å gjøre ferdig en erklæring eller en rapport.

Dette gjør de til tross for at de selv kanskje er syke, har syke barn som partneren må være hjemme med fordi jobben tross alt er såpass viktig, eller selv er slitne.

Poenget med dette innlegget er ikke å fremme skyld eller faktisk heller ikke å i denne sammenheng belyse arbeidsbelastningen i offentlig helsesektor, men det er for å belyse og understreke at de som jobber i psykisk helsevern gjør sitt beste under forholdene de har for å hjelpe sine pasienter.

De har valgt yrket fordi de ønsker å bruke arbeidslivet sitt på å hjelpe andre med å endre livet sitt.

De vier hele sin karriere til å gi andre håp, for å hjelpe dem med å bedre livene sine og uten at noen egentlig forventer noe tilbake. De vil hjelpe og de vil skape endring og målet er at pasientene ikke skal ha behov for dem lenger.

Det er ingen behandler som ønsker at utredninger tar lengre tid enn planlagt, at pasientene ikke får diagnosene så raskt som mulig eller at behandlingen ikke fungerer slik den skal.

Det er på tide at man anerkjenner den jobben som faktisk gjøres av de tusenvis av dyktige fagfolk som jobber i helsevesenet i Norge og tiden er inne for at man finner løsninger som både ivaretar pasientene og behandlerne.

Les også: Høie stiller strengere krav til ventetid

Det er på tide at vi roser alle de som står på hver dag uten å være ønsket, som gir det lille (eller det store) ekstra hele tiden ikke bare før en frist, og som faktisk jobber hver dag med en iver og dedikasjon som ofte ikke kommer frem i media.

Igjen, som behandler selv har jeg ikke behov for ros hele tiden, men jeg trenger det noen ganger. Jeg har behov for forståelse for det jeg står i og forståelse for at jeg gjør mitt beste.

Man kan si at det ikke alltid er nok hverken for pasientene eller familiene, men samtidig er vi også bare mennesker som gjør så godt vi kan og ofte mer.

Det er viktig at alle vet at det faktisk er pasientenes beste som står i fokus og at det hele tiden viser vei for valg av metoder, intervensjoner og tiltak.

Vi kan ikke forutse alle pasienters handlinger da vi ikke kan lese andres tanker, men vi gjør så godt vi kan. Så her kommer en hyllest til helsepersonell i psykisk helsevern.

Dere gjør en fantastisk jobb hver dag, dere utgjør en forskjell for mange og det er på tide at dette blir bemerket.

Det er alltid lett å påpeke feil når kriser oppstår, og det er lett å legge skylden på de rundt.

Det er ingen tvil om at disse situasjonene er viktige bidrag i læring og forbedring av tjenester, men tiden er inne for at fokus ikke bare rettes mot det som bør endres, men også på hva som bør anerkjennes og bevares.

Nemlig at helsepersonell jobber med pasientens beste i fokus og de utfører en fantastisk jobb som få snakker om.