Vedvarende borgerkrig betyr lidelse for det store flertallet av sivile som befinner seg i de områdene hvor den utkjempes. Men flyforbudssonen sørget nettopp for en slik tilstand. Befolkningen i Benghazi ble muligens reddet fra en varslet massakre, men nå rammes befolkningen i øvrige deler av Libya. Også forholdet mellom «partnerne» i koalisjonen er spent. De blir ikke enige om verken mål eller midler.
Selvfølgelig har det i lengre tid vært vestlige etterretningsfolk og spesialsoldater på bakken i Libya. Debatten går nå om den lett bevæpnede og ustrukturerte befolkningen i Benghazi skal aktivt omgjøres til en slagkraftig militærstyrke som står bedre rustet til å utkjempe den pågående borgerkrigen mot Gaddafi.
I Washington og London har man allerede skapt seg juridiske tolkninger som åpner for å bevæpne opprørerne. Forsyningene er sannsynligvis allerede i bevegelse. Det skjer samtidig som generalsekretær Anders Fogh Rasmussen uttaler offentlig at NATOs oppgave er å håndheve en fullstendig våpenembargo etter resolusjon 1970. USA, Storbritannia og Frankrike vil selvfølgelig gjøre som de anser nødvendig.
Det holder ikke å levere våpen på den egyptiske grensen og ønske lykke til. Opprørerne må bli bedre organisert og kunne bruke våpnene både teknisk, taktisk og strategisk. Det krever ledelse, disiplin og hierarki, noe som er en grunnleggende politisk prosess. De personene som tar (eller blir tildelt) lederroller vil få politiske og økonomiske fordeler som vil forplante seg lenge etter at kamphandlingene eventuelt tar slutt. Krig og korrupsjon følger hverandre som regel tett, spesielt når det er store oljeressurser som kan fordeles. Det vil være stor lokal interesse for å posisjonere seg. En forsert hierarkisering vil skape gnisninger opprørerne imellom.
USA og de andre som involverer seg i bevæpningen av opprørerne har allerede uttrykt bekymring over tilstedeværelsen av al-Qaidas sympatisører i de østlige deler av Libya. Det kommer nok derfor til å stilles betingelser for støtten, og man vil forsøke å ekskludere visse miljøer og derved fremme og favorisere andre. Allerede har flere selvpromoterende libyere returnert fra eksil i vestlige land. De snakker engelsk, forstår vestlige forventninger og vil naturlig bli betraktet som «gode krefter» for Libya i framtiden. Folk som er lite utdannet, kun arabisktalende og med en hang til religiøs retorikk vil bli forsøkt skjøvet til side. Det kan i verste fall lede til væpnet konfrontasjon opprørerne imellom.
De intervenerende statene har i realiteten knyttet sin egen suksess til det å få fjernet Gaddafi. Bevæpning av opprørerne er en logisk nødvendighet så lenge man utelukker regulære, utenlandske bakkestyrker. Norge og de andre «naive» deltakerne i koalisjonen vil få alvorlige kommunikasjonsproblemer på hjemmebane. De CIA-støttede opprørerne kan få legitimitetsproblemer internt og eksternt i den øvrige arabiske verden. Libya seiler dermed opp som et internasjonalt dilemma som kan få Afghanistan til å framstå som en mindre forkjølelse.