Hvorfor tyr skolebarn til vold?

Vold i norske skoler er ikke bare skolens ansvar. Vi er flere om dette.

Tall fra Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse (NOA) viser at 14 prosent av norske grunnskolelærere har vært utsatt for vold eller trusler i løpet av 2018. Nyhetsbildet har også den siste tiden vært preget av saker som omhandler vold i skolen. Vi mener at ansvaret for problemet med vold i norske skoler ikke er skolens ansvar alene, men løses best i samarbeid med andre instanser.

Når målet er å forebygge og redusere vold i skolen er veien å gå systematisk tverrfaglig og tverretatlig innsats. Nødvendig kompetanseheving forutsetter samarbeid i laget rundt skolen og enkelteleven. Samarbeidet bør være prosessorientert, og målet må være økt kompetanse og endring i holdninger før endring i handling. Det primære spørsmålet må være hvordan kan vi forstå hva som ligger bak vold og trusler, ikke hvilke atferdskorrigerende tiltak som er nødvendige nå.

Vi som kliniske pedagoger i BUP har over tid sett på nært hold hvordan utageringer skaper store ringvirkninger for elevers psykososiale læringsmiljø, lærernes arbeidsmiljø – og ikke minst for de barna dette gjelder. Det er flott at det nå blir en ny debatt om ivaretakelsen av de ansatte i norske skoler. Vi har derimot erfart at det er feil ende å begynne i. Man må begynne med å se bak barns atferd, og forstå og møte barn på en utviklingsfremmende måte. Skal man lykkes i dette, kreves systematisk samarbeid mellom instanser, heller enn fokus på prosedyrer for akutte situasjoner.

En utagering hos et barn kan ha sitt opphav i ulike årsaker, men handler mange ganger om følelsesmessig overveldelse. Vi liker godt fagsjef på Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Sør, Mogens Albæk, sin tilnærming til barns atferdsvansker som et smerteuttrykk. Dette er et fokusskifte fra hvordan symptomer ser ut på yttersiden til noe som er mer interessant, nemlig et fokus på at vi mennesker gjør ting for å dempe en følelsesmessig smerte. Slik kan uforståelig atferd forstås på en annen måte; ligger det en følelse bak som vi voksne ikke har oppfattet? Barnet uttrykker sin smerte på sin personlige måte. Vi stiller oss bak Albæk; barn er ikke vanskelige, men barn har det noen ganger vanskelig, og når de har det vanskelig uttrykker de det på sin spesielle måte.

At 14 prosent av grunnskolelærere opplever vold og trusler er alvorlig. Allikevel må vi huske på at elevene som utagerer er i fåtall. Årsrapport 2017, «Vold og trusselhendelser mot ansatte i Utdanningsetaten» i Oslo kommune viser at det hovedsakelig er 1–3 elever pr. skole som står for de fleste av voldshendelsene på ordinære skoler. Disse elevene har ofte andre behov enn gjennomsnittseleven. Ansvaret for oppfølgingen av elever som utøver vold må derfor tillegges flere enn skolen alene. Med tanke på hvor få barn dette gjelder, er det ekstra sårbart at barn avkles i norske medier og utleveres på riksdekkende nyheter. Debatten om et trygt og godt psykososialt læringsmiljø for elever og et godt arbeidsmiljø for ansatte, bør kunne tas uten at media utleverer enkelte barn.

Nannestad kommune er et godt eksempel på en kommune som har tatt bekymringen rundt vold i skolen på alvor. I samarbeid med kliniske pedagoger fra spesialisthelsetjenesten (BUP Øvre Romerike, AHUS) har Nannestad PPT gjennom to skoleår jobbet med systematisk veiledning ut mot kommunens barneskoler. Veiledningen har ivaretatt de juridiske aspektene, som bruk av avviksmeldinger, rutiner på den enkelte skole og HMS. Men i sentrum står barnet selv; hvordan kan vi forstå atferden, og hva trenger barnet av meg?

Vi kliniske pedagoger i spesialisthelsetjenesten vil gjerne fortsette med å bidra i skolens viktige oppgave med å forstå og møte disse barna på en måte som ivaretar både det enkelte barnet, elevgruppa og dere som jobber i skolen. Sammen kan vi få til en endring.