Donald Trump.

Hvorfor ledelse ikke må overlates til ledere

Vet mediene nok om ledelse til å stille riktige spørsmål?

Demokratiet er truet når journalister overlater til ledere å være eksperter på ledelse. Da får ledere spille etter regler som de i stor grad lager selv.

Et lokalt eksempel var fjorårets rekruttering av ny Telenor-sjef. Mange lurte på hvorfor ingen kvinner «nådde opp», men selv ikke de mest kritiske ba styreleder Svein Aaser redegjøre detaljert og transparent for sine egne kriterier og informasjon. Han slapp unna med å være sin egen ekspert.

Det finnes grovt sett to grupper feilvurderinger av ledere: På den ene siden heltedyrkere med overdreven tro på magi, ledelsespornografiske forventninger om «store menn» (kjønn er ikke tilfeldig). På motsatt side finnes «økonomistene»: De kommer fra alle politiske himmelretninger, men ser alle viktige spørsmål som en slagmark for politisk økonomi. For dem er toppledere kyniske, men rasjonelle talerør for interesser og de påvirker ikke så mye alene.

I Donald Trumps kandidatur går disse forenklingene sammen på en farlig måte: Mens redde heltedyrkere heiet fram en vellykket og framfus Harry Potter, lo økonomistene lenge hånlig av heltedyrkerne og publiserte artikler om hvordan Trump kommer til å lyde annerledes i Det hvite hus og overfor NATO.

En mer korrekt forenkling burde snu dette på hodet: Konstruktive ledelse er ofte vanskelig å spore direkte til lederen selv, fordi den mobiliserer større grupper av deltakere. Jo mer direkte en leder agerer, jo større er sjansen for at lederen handler til kortsiktig fordel for seg selv og til skade for sine omgivelser, inkludert oppdragsgiverne.

Konstruktive ledere bindes ofte opp i kompromisser: SVs finansminister oppfordret til økt juleshopping, KrF-regjeringen åpnet rekordmange vinmonopol og Frp har rekord i offentlig administrasjon. Heltedyrkerne mistenker alle kompromisser for å være hykleri.

Destruktive ledere får hurtigere gjennomslag enn økonomistene liker å tenke på. De jukser med CV’n, setter riksdagen i brann, sier opp dommerstanden og driver klappjakt på journalister.

Uansett bransje eller politiske farge er farlige ledere varslede katastrofer. Omgivelsene tolket varslene dessverre som talent eller politisk skuespill. Derfor må samfunnet ha kunnskap om ledelse og lederutvelgelse, og bare journalistene kan være vaktbikkjer. Når de er jaget ut av salen, er det for seint.