Mens stadig flere ser straff som lite egnet til å bekjempe rusmisbruk, fortsetter topper i politiet å insistere på behovet for tvangsmidler. Allikevel, prinsipiell tenkning viser hvorfor etaten sliter med å vinne ungdommens tillit og AROD anbefaler å se til menneskerettighetene.
Vi mener at prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumpsjon tilbyr perspektiver som er egnet til å overkomme uenighet og at de som motsetter seg dette har en annen agenda enn å hjelpe. Vi vektlegger derfor grunnlovslinjen som noe seriøse aktører kan enes om.
Ruspolitisk dobbeltmoral
Vår grunnlovsarv bygger på prinsipper vi med god grunn skal følge. For alkohol ser vi resultatet på en politikk som veier individets frie vilje målt opp mot samfunnets behov for beskyttelse og vi justerer derfra politikken slik at begge hensyn er ivaretatt.
Det kan videre diskuteres om det er greit med forbud mot salg av øl etter klokka 18 eller 20, om vi skal åpne for salg også på søndager, og så videre. Dette er en sunn debatt om hvor grensen skal gå mellom individets rett til selvbestemmelse og samfunnets behov for å redusere skadene av alkohol.
Allikevel, vi vurderer ikke et nytt forbud, nettopp fordi vi vet at det skapte grobunn for organisert kriminalitet, mer helseskadelige varer, og et kontrollregime befolkningen fant krenkende. Vi erkjenner også at folkeforfølgelse er alvorlige saker, og at det derfor, tross alt, er bedre å regulere denne driften til nytelse og endret bevissthet med andre midler enn politiet.
Motsatt er det for illegale stoffer. På dette området tar mange for gitt at kriminalisering er viktig for å redde ungdommen. Ikke bare det, de tar også for gitt at de har rett til å bestemme dette på vegne av andre. Men hvorfor?
Hvorfor insisterer politiet på straff som verktøy overfor brukerne av illegale stoffer når vi klarer oss med mindre inngripende midler overfor alkohol? Og hvorfor er det så vanskelig å ta inn over seg smerten som tvang påfører?
Som mer reflekterte politifolk har påpekt er det utenkelig å overføre denne logikken på ungdom som tester alkohol. De vet at vi kommer lenger uten dette sanksjonsmiddelet, så hvorfor insisterer polititoppene på straff som en bærebjelke i motstanden mot rusreformen?
Det å opprettholde én logikk for lovlige stoffer og en helt motsatt for andre gir ikke mening når vi vet at skillet i utgangspunktet er meningsløst. Noe annet er ikke lenger mulig å påstå, så hvorfor er det tabubelagt å tenke mer helhetlig på ruspolitikken?
Politiets ansvar som rollemodeller
Om politiet ønsker å være premissleverandør for politikken er det viktig at de tenker over dette og tar menneskerettighetene med i regnestykket. Bare sånn kan vi sikre en debatt på grunnlovens premisser og i denne sammenheng er spørsmålet om avkriminalisering en avsporing: Ikke bare er det en selvmotsigelse (selv om det fortsatt vil være ulovlig å bruke narkotika, kan du ikke straffes for det), men det er en mellomløsning som vanskelig holder mål ut fra konstitusjonelle betingelser.
Det gir tross alt ingen mening å gå fra kriminalisering til sykeliggjøring av brukere uten at man først undersøker om det finnes rom for selvbestemmelse. Det er dette som er sakens kjerne – og om menneskerettsprinsipper gjøres gjeldende, kommer raskt forpliktelser til et regulert marked inn i bildet.
Dette kan være vanskelig å ta inn over seg for politifolk som lenge har forvrengt tilbuds- og etterspørselsproblematikken til en offer- og overgriperkontekst. Deres ideologiske virke bygger på demoniseringen av produsenter og selgere, og det sitter langt inne å innrømme denne befolkningen noen frihet.
Da er det mer fristende å se vekk fra grunnleggende premisser og videreføre myten om narkohaien som korrumperer ungdommen.
Politidirektøren er åpenbart tilhenger av denne tradisjonen. Likeså politimesteren i Øst Politidistrikt, som helst skriver om foreldes hyllest til politiet for at de har fått barna tilbake. Dog, slike historier minner mye om homofilidebatten for 50 år siden. Bekymrede foreldre kunne også da angi sine barn i håp om at øvrigheta skulle få dem på rett kjøl.
Barna selv var ikke like takknemlige for intervensjonen; flere tok livet av seg, og slik er det også i dag. Rent faktisk, at de fleste brukere langt heller vil ha med selgere å gjøre enn politiet, sier noe om det underliggende bildet.
I motsetning til hva politiet hevder, opplever nemlig de aller fleste brukere det som krenkende å bli umyndiggjort. Det fremstår hyklersk å nekte dem fritt valg når rusmidlene som staten har autorisert er langt verre, og det er derfor stadig flere klager til menneskerettsdomstoler.
At også stadig flere slike domstoler konkluderer i deres favør bør være et varsko om hvor vi er på vei, for det er i dag opplagt for den som vil se at politiet går en fremtid i møte hvor etaten må ut med en beklagelse langt mer omfattende enn den homofile nettopp har fått.
Mens homofiliforbudet stort sett var slumrende, ruller jo politiet opp rundt 30.000 narkotikasaker i året. Det blir da avgjørende at man behandler problemstillingen med den verdighet som grunnlovsutfordringer betinger og AROD oppfordrer politiet til å gå i seg selv, heller enn å videreføre fortidens synder.
Tilliten til politiet avhenger av dette. Historisk sett er ungdom de som reagerer mest på totalitære tendenser og det er deres jobb å utfordre det bestående. Trusselen om straff fra voksensamfunnet stimulerer derfor ikke bare til spenning, tilhørighet, frihet og protest. Den bidrar også til avvisning av statens autoritet, da det i dag er gode grunner til å reagere mot institusjonalisert dobbeltmoral.
Det er mye derfor signaleffekten ved forbudet ikke virker som tenkt; det er også derfor forbudt-frukt-effekten er reell, og politiet undergraver bare ytterligere sin posisjon om de ikke vil se sammenhengen mellom grunnlovfestede prinsipper og ruspolitikken.