En kvinne er nylig funnet drept i Fredrikstad. En mann er pågrepet. Naboene hørte skrik og bråk.
Saken er ny, men temaet er altfor velkjent. Når jeg leser slike saker i avisene får det meg alltid til å tenke på skrikene fra en nabo i Oscars gate. Og på Kitty Genovese. Jeg tenker på usikkerheten vi føler ved å blande oss i det vi ikke har noe med, og skammen vi må leve med om vi ikke gjør noe når resultatet av passivitet er uopprettelig.
I sosiologien og psykologien kalles det ofte for bystander-syndromet eller Genovese-syndromet når naboer hører bråk og skrik, kanskje til og med ser vold eller drap, men ingen gjør noe. Ingen ringer politiet. Alle trodde at alle andre tok affære. Fenomenet ble gjort kjent etter drapet på Kitty Genovese i Queens, New York 1964. Det nøyaktige hendelsesforløpet er diskuterbart, men sjablongfortellingen rundt drapet på Kitty Genovese lyder omtrent som følger (mer detaljert kan også leses på wikipedia):
Kitty Genovese kommer hjem fra jobb sent en natt. I sitt eget nabolag, et tett befolket kvartal, blir hun overfalt og knivstukket. Hun skriker ut for å få hjelp, men ingen kommer til unnsetning. Overfallsmannen stikker av, og kvinnen lever. Fortsatt har ingen kommet til for å hjelpe henne. Kanskje i et innfall av kynisk og iskald beregning returnerer han til kvinnen. Det eneste vitnet til overfallet lever jo fortsatt. Han dreper henne, voldtar henne og raner henne.
Senere blir det rapportert at flere hørte overfallet. Det sosiale fenomenet som blir beskrevet senere er at folk tror alle andre ordner opp når de ikke står alene overfor et problem.
Jeg påstår ikke at dette er tilfelle i den tragiske hendelsen i Fredrikstad. Det bare minner meg på denne historien. For alt jeg vet ringte naboene politiet. Eller så hørtes det ikke så alvorlig ut før skaden var skjedd. Men det minner meg også om en opplevelse jeg selv hadde i en bygård i Oscars gate i Oslo, hvor jeg bodde en tid, omtrent samtidig som jeg hørte om Kitty Genovese i en sosiologiforelesning på universitetet. Opplevelsen vekket en bekymring for kollektiv ansvarspulverisering.
En fredag kveld hører jeg kraftig, vedvarende dunking fra etasjen over. I korridoren, rett over min egen leilighet, sitter en kvinne og sparker på en dør. Hun virker litt påvirket. Når jeg spør hva som foregår, forklarer hun at hun har blitt låst ute fra sin egen leilighet. Jeg ber henne ringe politiet i stedet for å forstyrre hele nabolaget, og hun sier hun skal gjøre det. For ikke å umyndiggjøre henne (her kommer sosiologien inn igjen), går jeg ned når hun drar frem telefonen. Jeg vil jo ikke krenke hennes verdighet ved å passe på at hun ringer politiet.
Noen minutter senere begynner bråket igjen. Det flytter seg raskt inn i leiligheten over og det eskalerer. Skriking, bråk. Ting som knuses. Med Genovese ferskt i minnet fra en sosiologiforelesning, ringer jeg politiet.
Det er litt vanskelig å forklare for nødsentralen at de må komme fordi det er bråk i naboleiligheten og fordi jeg har hørt om en dame som ble drept i 1964. Det jeg beskriver er ikke en nødsituasjon, får jeg forklart, og jeg blir bedt om å ringe politiets ordinære telefonnummer, etterfulgt av summetonen.
Jeg ringer politiet to ganger i løpet av kort tid, som hver gang sier at de skal se om de har en bil som kan komme innom, uten at noe skjer. Så knuses en rute. Slik jeg opplever det, er det kvinnen som knuser ruten for å varsle omgivelsene. Kvinnen skriker «han dreper meg». Nå prøver jeg nødnummeret igjen. Ett minutt senere står tre politibiler utenfor. Beredskapen i nabo- og partygaten Hegdehaugsveien en fredags kveld var på topp – det måtte bare bli alvorlig nok.
Når jeg løper ned for å møte politiet kommer alle naboene ut. Jeg forklarer at jeg hadde ringt «ja, det var kanskje flere, så jeg vet ikke hvem dere vil prate med, om dere vil prate med meg eller andre», spør jeg. «Å ja. Det var du som ringte», svarer politimannen i det en mann i hettegenser stormer forbi oss, blir jaget og lagt i bakken.
Flere naboer kommer til. «Vi hørte alt», sier flere av dem til politiet. Ja, tenker jeg etterpå. Dere hørte også alt. Men hva gjorde dere? Var det virkelig bare jeg som ringte? Da slo det meg at joda, jeg sto jo helt alene i den korridoren med kvinnen som dunket i døra. Ingen av de nærmeste naboene kom ut for å høre hva som sto på. Selv gikk jeg heller ikke opp da det sto på som verst. Det ble en trist vekker.
Jeg har opplevd liknende situasjoner flere ganger senere. Kanskje har jeg blitt mer bevisst og dermed reagert mer på dem enn før. Som den gangen jeg løp panikkslagen etter hysteriske skrik i mørket, i frykt for at noen ble voldtatt, bare for å finne en full og sprø dame som trengte å sove ut rusen. Men jeg traff ikke på noen andre bekymrede der ute, selv om skrikene kunne høres i kilometers omkrets. Var det ingen andre som ble redde for å våkne opp til nyheten på radioen om at en kvinne hadde blitt voldtatt, og de hadde hørt det?
Ansvarspulveriseringen som oppstår når det er mange mennesker til stede, eller i husene omkring, er et underlig paradoks. Jo flere vi er sammen, jo mindre ansvar tar vi. Forventningen om at andre tar ansvar ligger implisitt, enten som et resultat av vår egen beslutningsvegring eller av frykt for å krenke andres verdighet. Kombinasjonen av disse to er nok spesielt vanlig og uheldig. Vi er usikre på om situasjonen er farlig, og vi vil ikke blande oss i andres saker.
Dette handler ikke om at jeg er en handlingens mann som hopper inn i kriser der andre ikke gjør det. Jeg er dritfeig. Jeg hater krangling. Jeg hater vold. Jeg hater bråk. Det gjør meg redd og jeg vil ikke være der. Jeg tar heller et skritt tilbake og griper til telefonen, enn å gripe inn. Men jeg gjør heller noe enn ingenting. Igjen: ikke av mot, men av frykt. Frykt for at jeg skal stå til moralsk ansvar for noe jeg ikke gjorde.
Politiet som leter gjennom bygården i Oscars gate finner kvinnen i bunnen av trappeoppgangen. Hun sitter sammenkrøket under trappen i kjelleren. Hun lever. Jeg oppfatter bare at hun er i god behold, men vet ikke mer om hvordan det gikk med henne senere. Mannen blir arrestert. Det kunne kanskje gått bra om ingen hadde ringt. Men om det ikke hadde gått bra – hva da? Hva hjelper det å si «jeg hørte alt» når kvinnen er død? Vår kollektive bevisstløshet begynte ikke med Kitty Genovese, men det var kanskje starten på vår bevisstgjøring rundt det ansvar hver enkelt har, at man aldri kan ta andres innsats for gitt, at du alltid må bry deg når du får muligheten. Om ikke fordi du er modig, så fordi du er redd. Det handler bare om å bruke frykten.