Hvorfor går hun ikke bare fra ham?

Hver 13 norske kvinne opplever å bli slått, sparket eller tatt kveletak på av sin partner. Gunn Bente (57) levde selv med konstant dødsangst.

I dag – på FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner – blir vi minnet på hva som er en av de store likestillingsutfordringene i landet vårt. Forskere anslår at mellom 70.000-150.000 i Norge utsettes for vold fra en som står dem nær hvert eneste år. Statistisk sett blir mellom 190 og 410 nordmenn hver eneste dag manipulert, kontrollert, lugget, slått, sparket eller voldtatt av en de elsker eller på en annen måte har en nær relasjon til. Kvinner er overrepresentert når det gjelder den grove og gjentakende volden, den seksualiserte volden og i verste fall partnerdrap. Vi kvinner blir utsatt for vold nettopp fordi vi er kvinner.

Dette kjenner Gunn Bente Knudsen (57) fra Hammerfest dessverre altfor godt. For 20 år siden levde hun med konstant dødsangst for sin voldelige partner. Hun har valgt å være åpen om sin historie for å hjelpe andre og flere ganger stått frem i offentligheten. 

Til tross for redselen for hva partneren kunne finne på, valgte Gunn Bente gjentatte ganger å flytte fra krisesenteret, hvor hun og barna hadde søkt tilflukt, og tilbake til voldsutøver. For meg og mange som ikke har opplevd å leve i et voldshelvete, kan det fremstå uforståelig at noen frivillig flytter hjem til en man tidligere har rømt fra. Men tall fra krisesentrene viser at mange gjør nettopp det. På Oslo Krisesenter flytter 16% av beboere som har fått midlertidig beskyttelse direkte tilbake til overgriper. 1 av 4 av beboerne som søkte tilflukt her i 2016 hadde hatt et botilbud enten samme år eller tidligere år. Hvordan skal vi forstå hvorfor voldsutsatte flytter tilbake til overgriper? Mange om og om igjen.

Svaret er både opprørende og enkelt. Livet med voldsutøver fremstår mindre krevende enn livet alene. Alternativet er nemlig ofte et ensomt liv med angst, kaos og uforutsigbare dager. Ofte er kvinnene nedbrutt etter å ha levd med psykisk vold over lengre tid og har ingen tro på at de har en egenverdi.

 

Angsten for få være alene

– Hjemme visste jeg hva som ventet meg. Dette var noe som var forutsigbart. Men hver gang jeg flyttet tilbake følte jeg meg som verdens dårligste mor, og jeg fryktet for hva som kunne skje med barna mine. Når du bryter med en voldelig partner, har du også brutt eller mistet kontakt med familien. Det er opplevelsen av å være helt alene, som gjør at kvinner reiser tilbake, forklarer Gunn Bente Knudsen.

Mange voldsutsatte kvinner har barn, og nettopp barna er en svært viktig faktor. Bare i fjor bodde 1500 barn på krisesenter. Det setter varige spor å vokse opp i et hjem med vold. Forskning viser at barn som utsettes for psykisk vold har større risiko for å bli utsatt for voldtekt som voksen. Barn som er vitne til vold er per definisjon selv voldsutsatt, selv om den fysiske eller psykiske volden ikke direkte går utover dem. Den største forskjellen på å leve et liv uten den voldelige eksen, merkes kanskje på barna. En kvinne har fortalt meg at etter at far fikk besøksforbud, gikk det ene barnet fra å slite tungt på skolen, til å bli en av de aller flinkeste i klassen. Barna må skjermes. 

Hvordan skal vi hjelpe voldsutsatte kvinner som Gunn Bente? Hvordan hindre at kvinner flytter tilbake til et voldshelvete som de endelig har brutt fra og at barn vokser opp i vold? Hvordan kan storsamfunnet bistå kvinner som i dag er ofre for vår tids største likestillingsutfordring?


En venn på veien til et liv uten vold

Kvinner, som etter akuttfasen på krisesenteret, skal forsøke å stable et liv på beina uten voldsutøver, trenger en ny hverdag og et nytt nettverk. De trenger en å lage middag sammen med, handle kommode på IKEA, en å tyde brevet fra NAV sammen med eller en turvenn. Mennesker trenger hverandre, særlig når livet strammer seg til. Gunn Bentes historie ligger nå snart 20 år tilbake og nå ønsker hun å bli frivillig mentor for en voldsutsatt kvinne.

– Jeg er glad for at jeg kan bruke min historie til noe fornuftig. Jeg vet at kvinner som lever med en voldelig partner befinner seg i en hverdag preget av galskap og surrealisme. Derfor vet jeg også hvor viktig det er å ha den ene som representerer noe helt normalt i hverdagen, sier hun, og legger til: – Hadde jeg hatt en som støttet meg, hadde jeg nok ikke reist tilbake til voldsmannen, gang på gang.

57-åringen har sagt seg villig til å være med når Sanitetskvinnene og det lokale krisesenteret nå skal starte opp «Ressursvenner» i Hammerfest, en mentorordning der nettopp voldsutsatte kvinner blir koblet med en frivillig. Opplegget er at de to møtes en gang i uka i et års tid.  I Oslo, der ordningen er godt etablert i samarbeid med Oslo Krisesenter, klarte over 30 voldsutsatte kvinner seg gjennom det første året uten å gjenoppta relasjon til overgriper. Som en av de voldsutsatte fortalte meg: «Det betyr så enormt mye å ha en der som ikke får betalt for å være med deg, men som er der kun fordi hun bryr seg om deg». Det er derfor svært gledelig at regjeringen bevilger to millioner kroner til mentorordninger for unge utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og tvangsekteskap i forslaget til statsbudsjett for 2018.

Også Gunn Bente i Hammerfest lyktes i å komme fri fra det voldelige forholdet. I dag er hun en ressurs for kvinner som har opplevd det samme som henne. Mitt håp er at for hver 25. november som kommer, så er det stadig færre kvinner og barn som lever sammen med en overgriper. Volden må forebygges og voldsutsatte må få hjelp til et liv uten vold. Bruk av frivillige er ett av flere viktige tiltak som må på plass over hele landet for at det skal skje. Vi er ikke likestilte så lenge vi blir slått, sparket og lugget fordi vi er kvinner. I dag går mine tanker til alle voldsutsatte, dere står ikke alene.