Det var aldri mulig å gjenoppbygge Haiti i løpet av ett år. Bare å fjerne ruinene etter jordskjelvet 12. januar i fjor, krever at tusen lastebiler kjører fullastet ut av hovedstaden Port-au-Prince hver dag i tre år. 230.000 mennesker døde, og ytterligere 300.000 ble skadet. 190.000 bygninger var sammenrast eller ødelagt, deriblant presidentpalasset, parlamentet, 30 sykehus og 4000 skoler.
En slik katastrofe ville lammet et hvilket som helst land, og Haiti var blant verdens fattigste. Det var åpenbart at det internasjonale samfunnet måtte bidra i stort omfang. Norske myndigheter og private givere er blant dem som har engasjert seg og bidratt til hjelpearbeidet.
Donorkonferansen i New York i mars avstedkom store ord og seks milliarder dollar. Haiti skulle ”bygges bedre”, sa FNs spesialutsending, Bill Clinton. Ett år etter gjør vi opp status. 1,3 millioner mennesker bor fortsatt under dårlige og farlige forhold i flyktningleire. Haitere er med god grunn frustrerte over at gjenoppbyggingen går så langsomt. Også i Norge stilles det spørsmål ved bistandens effektivitet.
Feil er åpenbart gjort etter jordskjelvet, men innsatsen har ikke vært feilslått. Ikke bare omfanget av katastrofen har gjort gjenoppbyggingen vanskelig. Befolkningen og de mange utenlandske hjelpearbeiderne har vært nødt til å kjempe seg gjennom flere kriser i løpet av året. Det har vært orkan, flom og en koleraepidemi, som så langt har tatt 3500 liv. Dette har krevd ressurser som ellers ville vært brukt på bygging av boliger og infrastruktur.
Samordningen av det internasjonale hjelpearbeidet kunne vært bedre. Alle de store hjelpeorganisasjonene samordner innsatsen med FN, nasjonale og lokale myndigheter, men det er en overflod i Haiti av mindre organisasjoner som vil godt, uten at de har ressurser eller nødvendig erfaring. Haiti trenger fremfor alt en sterk statsmakt for å lede den omfattende gjenoppbyggingen. Alle CAREs aktiviteter skjer i tett samarbeid med Haitis myndigheter, for slik å øke deres evne til å oppfylle en stats forpliktelser, særlig overfor sårbare grupper som kvinner, barn og fattige.
En stor utfordring i Haiti er nettopp myndighetenes evne til å lede gjenoppbyggingen. Statsmakten var svak før jordskjelvet, og er ytterligere svekket etter et år med mye politisk uro. Det er likevel ingen tvil om at landets egne myndigheter må lede dette arbeidet. Tøffe beslutninger tas om eiendomsrettigheter, deriblant om hvor mennesker uten formelt eierskap til land skal få bygge sine nye hus. Regjeringen må ta ansvar for å bygge opp et helsevesen som er tilgjengelig for alle. De må ta ansvar for å etablere et nytt utdanningssystem, da det gamle systemet utelukket flertallet av befolkningen.
Haiti var og er et land med enorm fattigdom. Det sier sitt at mange av menneskene i flyktningleirene bor under bedre forhold enn de var vant med fra sine tidligere hjem. Haiti er også et land hvor diskriminering er utbredt, og hvor kvinner og barn rammes av overgrep i stort omfang. Disse sårbare menneskene trenger ikke bare sykehus og rent vann, de trenger også beskyttelse mot nye overgrep.
Vi må gjøre minst to erkjennelser om Haiti. Vi må forstå at gjenoppbygging tar tid i et fattig og dysfunksjonelt land som er rammet av en av nyere tids største katastrofer. Samtidig må vi ha hastverk. Desto lenger befolkningen må vente før de opplever større forbedringer, desto større er faren for at vold og uro sprer seg.
Haitis egne ledere må sette landet på kurs mot en bedre fremtid, men de kommer ikke til å klare det uten langvarig hjelp fra det internasjonale samfunnet. De internasjonale hjelpeorganisasjonene er en helt nødvendig del av dette arbeidet og vil være det i flere år fremover. Haiti var et glemt land før 12. januar 2010. Forventningene var store til hva verdens oppmerksomhet ville føre med seg. Kanskje var de for store. Det er nå viktig at skuffelse ikke blir håpløshet. Vi har fremdeles muligheten til å rette opp den lange forsømmelsen, og bidra til å bygge opp et land som er bedre enn det var.