Som arbeidsgivere og mine mange sykepleierkollegaer med tjenestepensjon fra offentlig sektor er smertelig klar over, ble vi fra 1. april i år nektet å arbeide mer enn 20 % av full stilling før pensjonen ble avkortet. Tidligere lå grensen på 33,4 %, noe som også ble opplevd som en uforståelig begrensning. Særlig siden pensjonerte sykepleiere fra privat sektor kan jobbe så mye de vil uten noen form for avkorting.
Begrensningen utløste naturlig nok enorme protester, både fra sykepleiere og arbeidssteder. Dette skjedde rett før ferieavviklingen på kort varsel, og har fått konsekvenser for både sykepleiere som ønsker å arbeide som tilkallingsvakter, og for arbeidsstedene som nyttiggjør seg kompetente sykepleiere med lang erfaring når det er behov for ekstra arbeidskraft.
For å bøte på skaden lanserte Norsk Sykepleierforbund et forslag om at sykepleierne skulle kunne jobbe på pensjonistavlønning. Pensjonistavlønningen er på linje med lønna til nyutdannede sykepleiere, og oppleves som en grov nedvurdering av vår lange erfaring. Likevel vil dette passe for noen som ser det som en mulighet til fortsatt å få gå på jobb og bruke sin kompetanse når den er etterspurt.
Pensjonistfarsen er komplett når det nå viser seg at tilbudet om å jobbe på pensjonsjonistavlønning ikke inkluderer pensjonerte sykepleiere i helseforetakene. Det foreligger ingen avtale mellom helseforetakene og arbeidsgiverorganisasjonen Spekter om dette. Vi som har jobbet, og ønsker å jobbe ekstra i for eksempel sykehus, er avspist med å arbeide 81,61 timer pr. kvartal. Dette er å legge hindre i veien for friske, motiverte pensjonister som ønsker å bidra i arbeidslivet utfra krefter og overskudd. Trivsel gir god helse, og fleksibel deltakelse i arbeidslivet kan spare den enkelte og samfunnet for store kostnader.
Det er langt mellom liv og lære. Flosklene om at pensjonistene er en uvurderlig ressurs kan nå strykes fra festtalene, sammen med erklæringene om at arbeidstakerne bør stå lenge i jobb.
Når skal pensjonsrotet og urettferdigheten ta slutt?
