Hvorfor bruke vold, når det holder med noen pene ord og en plate sjokolade?

Alle snakker om Michael Jakcson og Leaving Neverland i disse dager. Den avdøde popstjernen har – uansett om han er skyldig i beskyldningene eller ei – gitt overgriperen et nytt og for mange tydeligvis et litt uventet ansikt.

På internett florerer kommentarene. Både hatefulle ytringer fra alle som synes det han har gjort er skammelig og sykt, og kommentarer fra like opprørte Jackson-fan som forsvarer ham og mener at det er Wade Robson og James Safechuck som lyver. To menn som hevder seg seksuelt misbrukt som små. Gjensidig masturbasjon, oralsex, forsøk på analsex. Hva som er sant får vi antagelig aldri vite, Jackson ble frikjent i to rettsaker og inngikk en rekke forlik for å slippe søksmål mens han fremdeles levde. Som død kan han uansett ikke skade noen. Så hvorfor skal man i det hele tatt grave i det nå?

Det skal man – og må man – fordi det rammer så altfor mange uskyldige barn. Over 15 % av norske menn og kvinner oppgir å ha vært utsatt for en eller flere former for seksuelle overgrep før fylte 18 år, og man antar at mørketallene er store. Det er altfor mange – i hovedsak menn - som synes aldergrenser for seksuell omgang er unødvendig, som er overbevist om at enhver liten gutt eller lita jente drømmer om å bli opplært av en erfaren og eldre elsker. Menn som ofte ikke bare tror, men mener å vite, at de små er fysisk tiltrukket av dem. Elsker dem, ønsker dem. Seksuelt.

Om barna disse mennene drømmer om er tre, sju, ti eller tretten år, varierer. Og hvor motbydelig det enn virker på de fleste av oss, lystene i seg selv er ikke straffbare. Det er når følelsene tar overhånd og kåtskapen rammer et uskyldig barn, loven er brutt. Da er det greit etterpå å kunne fortelle seg selv at det er helt normalt, at all seksualitet er bra. Og at selv en popstjerne som kan velge fritt, er tiltrukket av de som er små …

Mange av oss som har sett Neverland-filmen, grøsser over detaljene. Ser for oss denne ikoniske mannen sammen med disse altfor unge guttene. Men mens vi vemmes over det vi ser på skjermen, lever hundrevis av barn fremdeles midt i den virkeligheten. De blir brukt og misbrukt av noen som står dem nær, eller en de beundrer. Riktignok ikke av verdens største popikon, men kanskje en trener eller en prest. En bror, en far, en onkel en stefar. Vi har så lett for å se for oss overgripere som farlige fremmede, skumle einstøinger. Vi tror gjerne at de fleste overgrep er brutale voldtekter, utført med makt og trusler. Slik er det ikke.

De brutale overgrepene skjer også, men de er mindretallet. Som regel er det helt unødvendig å bruke vold. Undersøkelser viser at av de fleste jenter som ble utsatt for seksuell kontakt før de fylte 13 år, ble misbrukt av en de kjente fra før. Små barn er lojale mot personer de stoler på og er glad i. En som kjører dem til fotballtrening, følger dem til legebesøk, lager lørdagspizza. Setter Donaldplaster på kneet når de har slått seg, henter kald brus og stryker dem over håret når de har feber.  Pappaen, onkelen eller broren som de tror at bare vil dem vel. Fotballtreneren hele guttegjengen ser opp til. Personen, som ofte mer enn noen annen, får dem til å føle seg ønsket, elsket, den eneste ene helt spesielle …

Dessverre gjør denne lojaliteten det enkelt å utnytte dem. For hvorfor skal man ta et barn med vold, når man kan oppnå langt bedre respons med noen pene ord og en plate sjokolade? Hvorfor skape en fiende, når man isteden kan få en medsammensvoren, en liten elsker eller elskerinne som er like interessert i å holde på hemmeligheten som overgriperen selv er? Et barn som snart skjønner at dersom det sladrer, dersom det røper noe av hemmeligheten, vil pappaen det elsker kanskje bli kastet i fengsel? At mamma vil bli lei seg eller sint, og barnet selv kanskje havne hos en fremmed familie eller på barnehjem?

Seksuelle overgrep mot barn og unge blir som regel ikke anmeldt. En av fire oppgir at de ikke har fortalt om overgrep de har blitt utsatt for, til noen, og gutter har enda vanskeligere enn jenter for å fortelle om det. Som små skjønner de ofte ikke at det som skjer er galt, og når de blir større, store nok til å skjønne hvor galt det de har vært utsatt for er, er det for sent. Da er de allerede gjort til medskyldige i dens voksnes skitne hemmelighet, og skammen den eldste burde føle, hviler nå på barnet. For det har jo vært med på det, har det ikke? Det gjorde ikke motstand, det sa jo ingenting? Kanskje det var tilfeller hvor kroppen likte det som skjedde, kanskje den lille jenta til og med drømte om å gifte seg med pappa når det ble stort? Kanskje man ikke bare husker de klamme stundene under dyna, men også Donaldplasteret og lørdagspizzaen, og tross alt fremdeles er glad i sin egen overgriper? Skamfølelsen lukker leppene, og hemmeligheten forblir mellom de to som vet.

Undersøkelser viser at de fleste barn som er utsatt for overgrep, bruker i gjennomsnitt 17 år på å fortelle om det. Det er ikke rart. For selv om barnet etter hvert skjønner at det som skjer er galt, skjønner det også en annen ting. At dersom det sier noe til noen, vil hele den verdenen barnet kjenner, rase sammen.

Det er – i tillegg til selve overgrepene - en voldsom byrde å legge på skuldrene til et lite barn.