SAMLER: Mange som kommer på skrivekurs føler at de har ventet for lenge – familiekilder kan allerede være borte. FOTO: NTB SCANPIX

Hvordan vil du huskes?

Hvem skal skrive fortellingen om ditt liv – om ikke deg selv?

Jeg har nettopp holdt skrivekurs for en ivrig gjeng, stort sett pensjonister. De har alle ulik bakgrunn, innfallsvinkel og motivasjon for å gå løs på sitt prosjekt. Noen er allerede godt i gang, mens andre skal sette sitt første ord på papiret – eller datamaskinen. Fellesnevneren er ønsket om å skrive hele eller deler av sitt liv. Og det kan alle lykkes med, spør du meg.

Å skrive sitt liv er ikke noe nytt fenomen. I våre dager deler utallige mennesker av sin personlige tilværelse i blogger og bøker. Mange formidler også en polert utgave av seg selv på Facebook. For den eldre generasjonen sitter det derimot lenger inne å skulle sette sitt liv og sin person i fokus. De kommer fra en tid hvor idealet var plikt og selvoppofrelse – ikke selvrealisering. Hva skal de skrive om, og har de egentlig noe å komme med?

Ei av Kari Bremnes’ viser handler om det med å sette et avtrykk av sin person og liv: «Kordan vil du huskes? Som en hage, purpuralunrot og kaprifol, campanula, lilje, prestekrage, skvallerkål og høymugle og hornfiol. Skiftevis i skygge og i lys (…)». Den får meg til å tenke på en kunstutstilling jeg var på i Bergen for mange år siden. Kunstneren hadde laget moderne gravsteiner, én med inskripsjonen: Jeg levde som et menneske på jorden. Å bli husket som en hage med alt fra vakre blomster til ugress, ja som et helt menneske. Hva rommer egentlig et menneskeliv? Hvordan har det fortonet seg for akkurat deg? Det tenker jeg er et spennende utgangspunkt for å skrive sitt liv.

Jeg er såpass ung at jeg ikke har følt kallet til å skrive mitt liv, men for mange år siden foreviget jeg min farfars fortellinger mellom stive permer. Historiene hans om slekta og livet i gamle dager hadde fulgt meg fra jeg var ei lita jente. Selv om jeg vokste opp i furuskauen på Østlandet, følte jeg alltid en sterk dragning mot den forblåste Vestlandskysten – takket være ham. Historiene som blei formidlet var ikke bare hans, de tilhørte meg også – og mine barn og etter hvert barnebarn. De var blitt røtter. En viktig del av min identitet.

Farfar blei ei bru mellom det som hadde vært, det som var og det som kommer. Mange som ønsker å skrive sitt liv, ønsker å være ei slik bru. Å forevige familietradisjoner og historier for sine etterkommere. Kanskje bidra til å oppklare ting og gi et innblikk i livet til den generasjonen de selv er representant for. Tidene forandrer seg. Hvordan skal barnebarn og oldebarn forstå hvordan det var å leve uten internett, datamaskiner og mobiltelefoner – ja, var det egentlig mulig? Hva gjorde du om sommeren når du ikke dro til Syden i ukevis – kjedet deg halvt i hjel eller fantes det et liv her hjemme også? Og hvordan var det å reise til sjøs som nykonfirmert eller jobbe i fjøset fra du var gammel nok? I dag ville det vært en sak for barnevernet – eller kanskje avisens forside som en sensasjon!

Andre grunner til å skrive om sitt liv kan være pur egoistiske. Å skrive for sin egen del, bare fordi det gir mening. Hvor kommer du fra, hvordan har livsveien din vært? Små og store fortellinger fra et levd liv. Fra de grønneste sommerminner og duften av nybakt brød til dager med sorg og motgang og regn i ukevis. Igjen dette menneskelivet på jorden ...

En skjellsettende opplevelse under arbeidet med å skrive farfars historier var da vi kom over min oldefars skolestil fra 1906 i ei gammel kiste på mørkeloftet. I stilen «Eit barndomsminne» skildret han da faren og en eldre bror kom bort på sjøen i ung alder. Jeg kjente til at drukning var en vanlig dødsårsak langs kysten, men det var sterkt å lese hvordan de speidet på det høyeste fjellet, hvordan kvinnene gikk «åt senji» som de sa da de sørget. Farfar kunne fortelle at min oldefars bror var den første av slektningene på farsslekta som blei gravlagt i vigsla jord. Alle andre hadde havet som gravplass. Det gikk opp for meg at jeg stammer fra ei steinrøys i havgapet, at mine forfedre var så lutfattige at de satt i fjæresteinene og gråt. Det er lett å glemme i ei tid hvor vi nordmenn lever så beskyttet.

Jeg var heldig som hadde en farfar som fortalte – og jeg hadde flaks som rakk å skrive det ned mens han ennå levde. Erfaringsvis kommer de fleste på kurs med en følelse av at de ventet for lenge. «Hvorfor spurte jeg ikke mer?» sier de. «Hvorfor lyttet jeg ikke da foreldrene eller besteforeldrene prøvde å fortelle?» Nå er det for seint: De som visste, er borte for lengst. Da blir det langt vanskeligere å samle trådene.

Jeg kan forstå følelsen og frustrasjonen. Jeg følte på den selv ettersom min farmor hadde dødd noen år tidligere. Det var så mange spørsmål jeg gjerne skulle stilt henne. Men det finnes ting man ikke får gjort noe med. Det eneste man kan gjøre er å selv bli brua og skrive det man veit, kanskje forhøre seg litt med søsken og søskenbarn – ei gammel tante hvis man fortsatt har ei, og pusle sammen bitene. Kanskje kommer du i kontakt med menneskene, ikke bare navn, årstall og formalia. Det er lett å glemme, men en gang var de strenge ansiktene i glass og ramme på veggen også unge med drømmer og håp for framtida. Hvordan gikk det med dem, og hvilke konsekvenser har deres valg og skjebner påvirket ditt liv?

For de fleste betyr det å skrive sitt liv å nedtegne hverdagens sysler. Som i Stig Johanssons kjente sitat: Alle dessa dager som kom och gick, inte visste jag att det var livet. Det var kanskje aldri noen Kon Tiki-ekspedisjon eller tur til Sydpolen. Men også helt vanlige liv har sine høydepunkter. Store øyeblikk. Små øyeblikk. Stolte glimt og stunder av svakhet. Hele livet. Hele mennesket. Sangen til Kari Bremnes avslutter med disse linjene: «Kordan vil du huskes (...) Ka vil du de skal finn i dine brev? Bare at æ levde, levde som æ måtte lev.»

Husk – det er du som bestemmer hvordan og hva du skal skrive om i fortellingen om ditt liv. Og det å skrive litt, er 100 prosent bedre enn å ikke skrive noen ting.