Hvordan redde verden uten bistand?

Fremtidens utviklingspolitikk handler ikke om å gi penger til ”de fattige”, men om friere handel, friere migrasjon og mer kapitalisme. Politikken bør være høyresidens domene.

Innlegget er skrevet sammen med Amara Butt og Julie R. Andersen, skribenter i Tidsskriftet Minerva.

De siste årene har kritikere av bistanden, som Terje Tvedt, Øyvind Østerud og Asle Toje, kjempet en kamp mot den kompakte enigheten i det norske godhetsregimet.

Utviklingsminister Erik Solheim har på sin side slått fast at kritikerne ”har hatt svært lite å fare med” og ment at en del av forskningen er ”irrelevant”.

Samtidig har holdningene til bistand og utvikling endret seg mer i det stille. Både i akademia, i bistandsfeltet selv, og ikke minst i departementet og blant politikerne.

Mens Hilde Frafjord Johnsens stortingsmelding i 2004 hadde ni av ti kapitler om bistand, har Erik Solheims egen, fra 2009, interessant nok bare ett av åtte kapitler om bistand.

Norge kommer dårlig ut

Holdningene endrer seg langt raskere enn politikken. Nå kommer Norge plutselig langt dårligere ut. Mens vi lenge har vært selve ”Gode Norge”, og mens bistandsbudsjettet vårt rager langt over alle andres, stiller den nye utviklingspolitikken krav til oss som vi er langt fra å innfri.

Utviklingspolitikk bør ikke lenger handle om å produsere skole- og helsetjenester for fattige land, men at også fattige land må levere tjenester selv.

Den bør ikke handle om å bygge størst mulig, og i stor grad byråkratiske, hjelperegimer i FN, men å lage globale reguleringer som gir alle muligheter til å lykkes på egenhånd.

Den bør ikke handle om å sprøyte fattige lands budsjetter fulle av bistandspenger, men å forvente at befolkningen selv krever at staten forvalter de eksisterende pengene fornuftig.

Utviklingspolitikken bør altså ikke lenger handle om at vi skal ”hjelpe”, men om hvordan vi alle kan stille på like fot globalt.

Friere handel

Når Norge skal lage en utviklingspolitikk for å bygge en global arena hvor alle har muligheter til å lykkes, utmerker tre områder seg: Handel, migrasjon og mer kapitalisme.

Innen alle disse feltene svikter Norge totalt.

Innen handel er historien om Botswana og Namibia illustrerende: De fikk mulighet til å eksportere kjøtt til Norge fritt, uten tollbarrierene de fleste må kjempe mot i dag.

Men friheten varte bare til kjøtteksporten ble en suksess: Da ble det satt et tak: Javisst, det er lov å lykkes, men bare til et visst punkt. Etter det punktet, må vi beskytte oss selv.

Denne moralen gjelder i hele handelspolitikken i dag: Vi subsidierer våre egne produsenter, og forlanger høye toller av andre for at de skal få tilgang til våre markeder.

I stedet bør både subsidiene og tollbarrierene fjernes. Det vil gjøre norsk landbruk og andre deler av industrier mer utsatt. Men det er nødvendig om vi skal gjøre alvor av intensjonen om å skape en verden med like muligheter for alle.

Friere migrasjon

Migrasjon er en annen historie: Innen EØS er det nå nærmest fritt frem for migrasjon mellom landene. Millioner av mennesker har søkt lykken og bedre muligheter i andre land. I Norge er polakkene flere ganger større enn andre innvandrergrupper.

Men har du vært så uheldig å være født et annet sted på kloden, har du ikke sjanse.

I stedet burde det være langt bedre muligheter for arbeidsmigranter fra hele verden. Får du en jobb, ønsker du å søke lykken her: Velkommen.

Også ufaglærte og lavtlønnede bør få muligheten. En lav lønning i Norge er langt høyere enn den de har mulighet til å oppnå hjemme. Mens de bor her, sender de penger hjem og gjør dermed en vel så viktig jobb som norske bistandsorganisasjoner.

Friere arbeidsinnvandring bør ikke være betinget av økt økonomisk vekst i Norge, men at vi bidrar mer til fattige land ved å åpne grensene, enn å sende penger til dem.

For å unngå at politikken blir en oppskrift for gettoer og ny underklasse, bør den kombineres med strengere krav til å klare seg selv, samt krav til å lære seg norsk.

At hjerneflukt er et problem, er langt fra sikkert. Jevnt over sender migranter mer penger hjem enn det koster å utdanne, mange reiser hjem og bringer med seg viktig kompetanse eller skaper nye arbeidsplasser, og mange stater skjønner at de må skjerpe sin egen innenrikspolitikk for å gi befolkningen flere grunner til å bli boende.

Mer kapitalisme

Det siste punktet er mer kapitalisme i fattige land, i form av næringsliv og investeringer. I det siste har dette også kommet på agendaen til Erik Solheim og andre ministre.

29. september arrangerer norske NABA (Norwegian-African Business Association) ”Norwegian-African Business Summit”, hvor næringsminister Trond Giske skal tale på vegne av regjeringen. Det er et positivt signal: Nå tenker vi ikke bare på Afrika som ”stedet-vi-sender-penger-til”, men også ”stedet-vi-kan-tjene-penger”.

Å skape verdier og profitt i fattige land, er å bringe økonomisk vekst til dem som trenger det mest. Vi trenger ikke gi dem våre penger når de har ressurser til å skape sine egne.

Slik er det positivt at også regjeringen satser mer på organisasjoner som Norfund, som jobber for å bygge bærekraftig næringsliv i fattige land. Og NABA er et positivt initiativ: Et forsøk på å bygge en kommersiell aktør som hjelper norsk næringsliv til å satse i Afrika.

Liten vilje til endring

Selv om store deler av utviklingsfeltet er enig i at verden har endret seg kraftig og at det trengs endringer i politikken, henger både organisasjonene og politikken etter.

I stedet for å kutte i den bistanden som ikke fungerer, prioriterer Erik Solheim og departementet stort sett bare ved å øke mest i budsjettene til nye satsinger.

I stedet for å ta på alvor at FNs organer for utvikling i liten grad er effektive utviklingsdrivere, fortsetter vi å kanalisere like mye penger den veien.

I stedet for å endre politikken i retning av mer frihet og liberalisme, holder vi på høye murer og subsidier. Solidaritet gjelder bare egen nasjon, for de andre gjelder kun veldedighet.

Og i stedet for å ta på alvor at 10 kroner til én fattig person i ett fattig land ikke hjelper noe som helst, fortsetter mange organisasjoner å spy ut bilder av fattige, svarte barn med store mager og såre øyne.

Fremtidens politikk må ikke handle om å synes synd på ”de fattige”, men om å gjøre dem i stand til å styre egen utvikling.

Fremtidens utviklingspolitikk

Vi må innse at fremtiden ikke handler om at ”vi” skal hjelpe ”dem”, men om at de globale spillereglene skal gi alle land muligheter til å lykkes.

Utviklingspolitikken må handle mer om frihet og flyt av varer og mennesker, enn om statlige initiativ og store bistandsbudsjetter.

Derfor bør fremtidens utviklingspolitikk bli høyresidens domene. Høyresiden bør – i stedet for å slutte lydig opp om mye av dagens politikk – omforme politikken vekk fra bistand, over på tilrettelegging for utvikling.

Det handler om å bringe verdier som solidaritet og ønsket om å gi alle like muligheter – også globalt – inn i en ny verden og en ny tid.

Kronikken er basert på en reportasje i nye Minerva 3-11, ”Etter bistand”. Nummeret slippes 29. september.