Hvordan kaste fakta om Ukraina på bålet

(Opprinnelig publisert i Klassekampen 20. mars)

Under tittelen «Kaster kull på bålet i Kiev» kommenterer Peter M. Johansen den såkalte «kullkrigen» i Ukraina (Klassekampen 2. mars). Kommentaren inneholder dessverre flere uriktigheter.

Russland driver en krig i Øst-Ukraina

Johansen beskriver krigen i Donbas-regionen i Øst-Ukraina som regjeringsstyrkenes «regelrette krigføring mot den russisktalende befolkningen». Det gir et inntrykk av at krigen står mellom to språkgrupper. Faktum er at det snakkes russisk og ukrainsk om hverandre over hele Ukraina. Eksempelvis er russisk svært utbredt i hovedstaden Kiev. Blant lokalbefolkningen i Donbas har nær 30 % ukrainsk som morsmål, mens 58 % anser seg som etniske ukrainere.

Verre er det at Johansen fortier Russland som den drivende part i krigen. Russlands aktive krigføring og omfattende støtte til separatistene er imidlertid svært godt dokumentert av en rekke pålitelige kilder. Aktoratet ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC) mener derfor at Ukraina og Russland er i væpnet internasjonal konflikt med hverandre i Donbas.

Folkelig sagt betyr dette at Russland har gått til militært angrep på Ukraina. Antagelig er noe av Putins mål å sikre Russlands geopolitiske interesser ved å tvinge igjennom autonomi for Donbas-regionen.

Det er problematisk når Johansen underslår dette og i tillegg påstår at «all oppmerksomhet [i Vesten] er viet Russlands annektering av Krim». Faktum er at Vestens fokus hovedsakelig er rettet mot krigen i Øst-Ukraina, og man vil trolig si seg fornøyd dersom man får stanset Putins krigføring og presset ham til å etterleve Minsk-avtalene.

Økonomien er på vei oppover

Johansen skriver at «Økonomien har stivnet i sprengkulda og vil ytterligere smuldre opp fra våren». Dette er i strid med IMFs beregninger om at den ukrainske økonomien vil vokse med 2,5 % i 2017. Dessuten gir artikkelen det feilaktige inntrykk at det er korrupsjonen, og ikke Russlands krigføring, som har senket den ukrainske økonomien de tre siste årene.

Vestlig dreining eller «business as usual»?

Det er imidlertid riktig at Ukrainas økonomi er tett knyttet til Russland, noe som er et dilemma for dagens makthavere. Det er derfor betimelig å diskutere hvilket veivalg Ukraina er best tjent med.

Men Johansen feiler når han fremstiller det som en slags gavepakke da «Russlands president Vladimir Putin bladde opp milliarder». For Russland hadde solgt gass til Ukraina til overpris i en årrekke. Det hadde de klart ved å la daværende president Janukovitsj og hans allierte, herunder gasskongen Dmitry Firtash, få spise av lasset og legge seg opp vanvittige formuer. Sluttregningen sendte de til ukrainske forbrukere. Putin visste derfor at pengene ville gi god avkastning.

Mange ukrainere tolket derfor Janukovitsjs vraking av assosieringsavtalen med EU som at vanstyret, kleptokratiet og de totalitære tendensene skulle videreføres i Putins eurasiske økonomiske union, hvor Janukovitsj ville finne sine likemenn. De ønsket i stedet at Ukraina skulle vende seg vestover, bl.a. for å utvikle et velfungerende demokrati og bekjempe korrupsjonen.

Ukraina har da også gjort viktige fremskritt siden 2014, både i samarbeid med og etter press fra vestlige partnere. Eksempelvis har man blitt uavhengig av russisk gass, skapt et korrupsjonsfritt gassmarked, sørget for at det viktige statlige gasselskapet Naftogaz for første gang går med overskudd, samt lovpålagt at 60 000 toppbyråkrater, toppledere i statlige selskaper og parlamentarikere må offentliggjøre sin privatøkonomi.

Som et tegn i tiden ble nylig skattedirektøren i Ukraina arrestert, siktet for underslag av 630 millioner kroner. Og gasskongen Firtash står i fare for å bli utlevert fra Østerrike til USA, siktet for korrupsjon, og har måttet betale en kausjon på 125 millioner euro - typisk nok garantert av en russisk milliardær med forbindelser til Kreml.

Johansen har imidlertid helt rett i at vestlige partnere, med rette, ikke er fornøyd med farten på korrupsjonsbekjempelsen. Men ingenting tilsier at noe ville ha skjedd dersom Janukovitsj og Putin hadde fått det som de ville.

Raseriet mot Janukovitsj var tverrpolitisk

Johansen hevder at EU garanterte for avtalen som Janukovitsj inngikk med opposisjonen rett før han ble avsatt. Faktum er at både EU og Russland bidro til forhandlingene. EUs representanter underskrev som vitner, mens Russlands representant avstod. Det betød selvfølgelig ikke at EU garanterte for avtalen.

Tilsvarende påstår han at de moderate kreftene under Maidan-opprøret «ebbet ut» og ble kuppet av høyreekstremister. Det viser liten innsikt i hvilket voldsomt raseri Janukovitsjs utilbørlige maktbruk hadde utløst blant millioner av ukrainere.

Janukovitsj ble da også avsatt av det ukrainske parlamentet uten en eneste motstemme. Selv kommunistene stemte for. Og dagen etter fordømte Janukovitsjs partifeller i Regionpartiet ham for hans «flukt og feighet» og «kriminelle ordrer som medførte tap av menneskeliv», og erklærte at partiet var blitt «holdt som gissel av en korrupt familie».

Valgene senere på året viste at befolkningen sluttet opp om parlamentets avgjørelse, uten å støtte de høyreekstreme partiene. Ved presidentvalget fikk Regionpartiets kandidat 3 % av stemmene, mens parlamentsvalget nærmest utslettet de høyreekstreme partiene Svoboda og Pravij Sektor.

Milošević ble ikke frikjent

Johansen trekker til slutt en kontroversiell parallell mellom NATOs bombing i Jugoslavia og Russlands destabilisering av Ukraina, og hevder at Slobodan Milošević i 2016 ble frikjent for anklager om folkemord. Johansens kilde er trolig russiske RT, som har funnet en fotnote i den 2 590 lange sider dommen mot Radovan Karadžić og forvandlet én fjær til fem høns.

Faktum er at Milošević døde i 2006, hvorpå rettsaken ble terminert. Det vi imidlertid vet er at Karadžić ble dømt, i likhet med Miloševićs nære samarbeidspartnere Nikola Šainović og Dragoljub Ojdanić. Ingenting tyder på at Milošević ville møtt en annen skjebne.