Hvordan fødes det nye?

Allerede i 1988 beskrev Salman Rushdie den maktkampen som nå pågår i Egypt.

Unge demokratiforkjempere på Tahrir-plassen i Kairo tok til seg de tunisiske opprørernes slagord. De krevde «brød, frihet og verdighet – karma». Hosni Mubaraks regime måtte vike for kravet om et nytt Egypt. Diktatoren og hans sønner er varetektsfengslet og etterforskes for korrupsjon og maktmisbruk. Allerede i 1988 beskrev Salman Rushdie den maktkampen som nå pågår i Egypt.

De utfordringene som følger etter seieren til demonstrantene på Tahrir-plassen, er som hentet ut av Rushdies roman «Sataniske vers»: «Hvordan fødes det nye? Av hvilke sammensmeltninger, omdannelser, sammenkjedninger bygger det seg opp? Hvordan overlever det, drastisk og farlig som det er? Hvilke kompromisser, kjøpslagninger, forræderier av dets hemmelige natur må det gjennom for å holde rivningsgjengen, morderengelen, giljotinen unna?»

Hvem som vinner eller taper sin verdighet i det nye Egypt, gjenstår å se. Hærens militærjunta har imøtekommet kravene om å oppløse nasjonalforsamlingen og sette grunnloven til side. Egypternes forventninger til endring er skyhøye. Enten det dreier seg om demokrati, arbeid, lavere priser og bekjempelse av korrupsjon, eller at landet skal innføre et radikalt islamistisk styre, basert på sharia. En ny samfunnsorden skal skapes. En demokratisk utvikling forutsettes å skulle gi bedre fordeling av ressurser og muligheter. Millioner av unge egyptere forventer å få sin del av økonomisk og sosial utvikling, og å kunne utøve fulle demokratiske rettigheter. Kvinner har deltatt på like fot med menn i kampen for endring. De krever like rettigheter og muligheter. Gamle, islamske lovtekster må tolkes på radikalt nye måter, skal de kunne bidra til den vekst og samfunnsendring som forventes fra unge, utålmodige egyptere.

Islamsk rettstolkning har nektet kvinner de samme grunnleggende rettighetene som menn og har åpnet for diskriminering og trakassering av opposisjonelle, religionskritikere og minoriteter. En av de første lakmustestene på den nye krafts styrke i Egypt, tegnet ikke så bra. Kommisjonen som skulle starte arbeidet med å utforme en ny grunnlov, ble sammensatt av åtte menn og ingen kvinner. Noe som ble skarpt kritisert av sterke stemmer som forfatteren Nawal El Saadawi.

Revolusjonen på Tahrir-plassen endret premissene for debatt og politisk satire. Der man tidligere måtte karikere personer og hendelser i en indirekte form og bruke metaforer som filter, kan tegnerne nå direkte og konfronterende karikere sittende og avgåtte ledere. 14. februar kunne avistegneren Sherif Arafa publisere sin første stripe om Hosni Mubarak. Det var på dagen 22 år etter iranske ayatolla Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie og alle oversettere og forleggere av boka «Sataniske vers». En dødsdom som igangsatte en nesten ti år lang internasjonal kampanje mot det iranske prestestyrets vilje til å kneble religionskritikk og ytringsfrihet. Iran svarte med å ta initiativet til Kairo-erklæringen. En erklæring som fra 1990 har forpliktet medlemsstatene i den islamske konferanseorganisasjonen OIC til å underordne FNs universelle menneskerettigheter under islamsk sharia. OIC har mislykkes i å få Kairo-erklæringen anerkjent som sideordnet FNs universelle menneskerettighetserklæring. I stedet har OIC etablert begrepskonstruksjonen «misbruk av ytringsfrihet» som sentralt argument i kampen for internasjonale forbud i FNs konvensjoner mot krenkelse av religion og islamofobi i Vesten.

Etter terrorangrepet på USA 11. september 2001 ble det vanskelig for OIC å få gehør for arbeidet for beskyttelse av islam. En åpning kom med danske imamers internasjonale protest mot de danske karikaturtegningene. Egypts utenriksminister Ahmed Aboul Gheit grep anledningen etter besøk av danske imamer i desember 2005. Gheit tok med seg Muhammed-karikaturene og det øvrige innholdet i de danske imamenes mapper til OICs toppmøte i Mekka. Et møte som i utgangspunktet skulle dreie seg om islams anseelse etter islamistiske terrorangrep i Madrid 2004 og London i juli 2005. I en uttalelse fra møtet tok OIC avstand fra islamistisk terror og advarte mot at ytringsfrihet ble brukt som påskudd til å håne religioner. Gheit fikk med seg en annen høyt profilert egyptisk politiker i å drive karikatursaken internasjonalt. Sammen med Amr Moussa, generalsekretær i Den arabiske liga og egyptisk utenriksminister fra 1991 til 2001, fikk Gheit og OIC gjennomslag i FNs generalforsamling for en resolusjon om bekjempelse av religiøs ærekrenkelse, med henvisning til karikatursaken. Siden har OIC, med Egypt og Pakistan som pådrivere og med god støtte fra Moussa og Den arabiske liga, arbeidet systematisk for å sidestille religionskritikk med oppfordring til religiøst hat og for å få forbud mot religionskrenkelse inn i de tilleggsstandarder som skal definere brudd på FNs rasismekonvensjon.

Frykt for militant islamisme og indignasjon over europeiske muslimers krav om respekt for særegne påbud og forbud førte til forsterket vestlig politisk og militær støtte til Egypt. Sammen med andre sekulære, arabiske regimer sto Mubarak for massive brudd på ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Samtidig som regimene så seg tjent med å forene krefter med islamistiske fundamentalister i politisk fordømmelse av vestlig arroganse, krenkelse av islam og i mistenkeliggjøring av nasjonale regimekritikere som vestlige medløpere og vantro. I et kok av anklager om blasfemi og krenkelse av profeten og den statsbærende religion, ble det lett for både myndigheter og voldelige grupper å kneble nasjonal opposisjon med beskyldninger om vantroenhet og for å representere vestlig umoral og samfunnsnedbrytende krefter. I FNs organer kunne de samme, undertrykkende regimenes diplomater kritisere vestlig dobbeltmoral og peke nese av de påståtte vestlige idealer om religionsfrihet og ytringsfrihet. Sentralt i det internasjonale arbeidet mot påstått misbruk av ytringsfrihet og for beskyttelse av islam mot religionskritikk, sto Amr Moussa. Mannen som kan bli det «nye» Egypts første president.