Mindre enn 50 prosent av de med spiseforstyrrelser avdekkes i primærhelsetjenesten, og det kan ta mer enn 6 år før en person med spiseforstyrrelser selv tør søke hjelp. Mange med overspisingslidelse er ikke selv klar over at de har en lidelse med behandlingsbehov. Vi erfarer at både pasientene selv og pårørende ikke kjenner til hvor de kan søke hjelp – det er et behov for å øke kunnskap om spiseforstyrrelser og om måter å få hjelp på.
Desember og januar er ofte en utfordrende periode for personer som sliter med spiseforstyrrelser.
Dagsavisen Ung: «Jeg var alltid ett tastetrykk unna å finne ut hvor mye kalorier det var i maten min»
Perioden handler mye om mat som forsamlingspunkt, og om sosiale forventninger om mat som skal spises og verdsettes – i fellesskap. Dette bryter med tankene og atferden personer med spiseforstyrrelser har i forhold til mat, og blir en belastende utfordring. Anslagsvis vil rundt 10–15 % av den kvinnelige befolkningen og 1–5 % av den mannlige befolkningen gjennom livet vil oppleve det å ha en spiseforstyrrelse. Tallene er sannsynlig underestimert fordi undersøkelser er eldre, og personer med den nye diagnosen overspisingslidelse er ikke medregnet. Anerkjennelsen av overspisingslidelse gjør at spiseforstyrrelser ikke lenger kan sies å være en «kvinnelidelse», da forekomsten av denne diagnosen er mer kjønnsnøytral enn hva de mer etablerte diagnoser har vist til.
For mange knyttes begrepet spiseforstyrrelser utelukkende til det å være veldig tynn og diagnosen anorexia nervosa; antagelig fordi de hyppigere forekommende diagnosene bulimia nervosa og overspisingslidelse ikke er så fysisk identifiserbare. Men samlet sett er alle disse diagnoser ulike uttrykk av spiseforstyrrelser, og alle bærer med seg sine alvorlige følgelidelser som rammer psykisk, fysisk og psykososial helse hardt.
Spiseforstyrrelser handler ikke i seg selv bare om slanking.
Les også: «Livet med en usynlig sykdom kan se helt vanlig ut»
Eller om dårlig disiplin i forhold til matinntak. Spiseforstyrrelser er en lidelse der mat og/eller ønsket om kontroll på vekt og figur har blitt en meningsfylt mestring for et individ som ofte har lav selvfølelse, og som i hovedsak prøver å håndtere psykisk uro, endringer i stemningsleie og håndtering av følelser med sult eller overspising.
Det er få med spiseforstyrrelser som snakker høyt om lidelsen sin. For mange ligger det stor skam knyttet til dette handlingsmønster og til tankene om mat og egenverdi. Derfor finner de ofte sine egne, planlagte atferdsmønstre for matinntak som delvis kan tilpasses sosiale sammenhenger. Dette kan handle om å legge til rette slik at man unngår å måtte spise sammen med andre, eller å finne anledninger hvor overspising kan skje i det skjulte.
Ettersom man finner personer med bulimia nervosa og overspisingslidelse i vektspennet fra undervektig, via normalvekt til stor overvekt, kan det være vanskeligere å identifisere deres mentale helseutfordring, i forhold til en med alvorlig anoreksi. Det er en ganske stor sannsynlighet for at en av dine nærmeste; mann eller kvinne, unge eller voksen, venn eller familie, har en spiseforstyrrelse.
I starten av en spiseforstyrrelse opplever mange at de har en god kontroll på situasjonen, og at atferden i seg selv er meningsfylt. Atferden gir umiddelbart svar på behovet for å håndtere affekt og følelser. Dessverre vil de fleste likevel komme til et punkt hvor spiseforstyrrelsen oppleves å ha tatt kontroll over livet, og hvor både egen fysisk og psykisk funksjon, og det å leve et normalt sosialt liv, er svært utfordret.
Ringeffektene kan være svært alvorlige, og redusere både livskvalitet og psykososial funksjonsevne.
Les også: «De skal ikke nektes å følge ordinær undervisning. Dette er barn i krise»
Mat-rutiner blir for vanskelig å håndtere i et normalt, sosialt liv, og sinnet kan preges av tunge perioder med depresjon, angst og tvangslidelser. I en slik situasjon øker erkjennelsen av behov for hjelp, men motivasjonen kan svinge mye, tvilen på at bedring kan oppnås kan dominere, og skam for å erkjenne problemet for andre, kan hindre personen i å søke hjelp.
Mange er dessuten usikre på hvor de kan søke hjelp. Noen ønsker heller ikke å involvere foreldre, familie eller fastlegen. Frykten for ikke å bli forstått, skammen over å innrømme svakhet, og frykten for å ødelegge gode forhold, kan være barrierer for å søke profesjonell hjelp.
Les også: Faren til Vilde tiet om overgrepene i 40 år: – Hvorfor hadde han ikke sagt noe før?
Vi som jobber med eller forsker på spiseforstyrrelser, får ofte spørsmål om hvordan man kan gå fram for å få hjelp. Hvem kan man henvende seg til? I samarbeid med Rådgivning om Spiseforstyrrelser (ROS) har Norsk Selskap for Spiseforstyrrelser (NSFSF) utarbeidet en enkelt infografikk som viser vegen i helsevesenet for å finne egnet hjelp for spiseforstyrrelser. Vi håper denne infografikk kan gjøres tilgjengelig i det offentlige rom; ved helsesenteret, ved helsestasjonen, på fastlegekontoret, i idretts- og fritidsanlegg, i bedriftshelsetjenestens lokaler, og lignende. Flere trenger vite at det finnes hjelp, og hvordan de kan finne fram til denne hjelpen.
Therese Fostervold Mathisen er leder i Norsk Selskap for Spiseforstyrrelser, og skriver på vegne av styret