Idet vi nærmer oss World Wildlife Day 3. mars, vil Senterpartiets ungdom utrydde all ulv i Norge. Dette er kunnskapsløst, skremmende naturfiendtlig og fundert på utdaterte, menneskesentrerte, forestillinger om et truet rovdyr – en demonisering basert på gamle eventyr.
Vi står midt i en naturkrise. Ifølge Living Planet Index har vi mistet 68 % av ville dyr i verden siden 1970, opp 10 % fra målingen i 2012. Dette skjer også i Norge, fordi vi ødelegger dyrenes habitater, eller dreper dem. Likevel vil Senterungdommen utrydde ulven, uten hensyn til naturmangfoldloven og Norges internasjonale forpliktelser gjennom Bernkonvensjonen.
I stedet for å spørre: «Hvor mange ulver skal vi ha?», la oss spørre: «Hvor mye forfølgelse skal ulven utholde?» Vi har etter den siste lisensjakten rundt 70 ulver igjen i landet. Vi er 5.385.000 mennesker i Norge, og over 7,8 milliarder i verden. Det illustrerer hvem som truer hvis overlevelse.
Ulven er sky, men vi invaderer systematisk dyrenes habitater, og tillater dem kun å leve i ørsmå fragmenter av gjenstående natur. Ulvesonen utgjør 5 % av Norges areal. De siste årene har rovviltnemndene gitt grønt lys for ulvedrap også inne i ulvesonen, med regjeringens velsignelse. Norge tøyer stadig grensene for sin fortolkning av naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Klima-og miljødepartementet er delvis felt for dette i Borgarting lagmannsrett. Hvordan Høyesterett dømmer i mars kan få stor betydning for Norges truede rovdyr.
Vi vet mer nå om dyrs evner og behov enn da Norge innførte utryddelsespolitikken mot rovdyrene på 1800-tallet. Vi vet at ulven er flokkdyr som har sosiale relasjoner til sin familie. Vi vet at de er intelligente. Vi vet at når vi jakter på dem, i jaktlag eller fra helikopter, og påfører dem stress, smerte, angst og lidelse, så er det dyremishandling. Ifølge Dyrevelferdsloven har dyr egenverdi. Men ville dyrs egenverdi blir kontinuerlig oversett i en hjerteløs naturforvaltning. De tilskrives kun verdi når arten står overfor utryddelse, selv ikke da.
Argumentene for ulvedrap beror i ubegrunnet frykt, i påstanden om at lisensjakt er konfliktløsende og i sauenæringen. Siden det er godt kjent at ulven er menneskesky og ufarlig for mennesker, kan vi raskt forlate fryktargumentet. De siste årenes mobilisering av demonstranter på begge sider, viser at delegering av avgjørelser tilknyttet flokkers liv eller død til rovviltnemndene, ikke bilegger konflikt. Flertallet av befolkningen, som ønsker ulv i Norge, blir årlig ignorert, og bøndene, jegerne og skogeierne hørt. At tusenvis av mennesker sørger over tapet av ulver og andre store rovdyr under den årlige jakten, ser regjeringen bort ifra.
Det er stor overproduksjon av sauekjøtt. At det pågår en nødvendig utvikling i retning av mindre kjøttspising, burde tale for færre sauer i norsk natur, hvor de, i motsetning til ulven, ikke hører naturlig hjemme. Likevel mener man ulven må bort av hensyn til sauene. Ulv utgjør uansett ikke en stor fare for sau på beite, men igjen demoniseres ulven, på prehistorisk vis.
Selv om slike argumenter er uholdbare, bidrar de til å legitimere både lovlige og ulovlige rovdyrdrap. Det er alvorlig når vi vet at en av de største truslene mot ulvebestanden er ulovlig jakt.
Vi kan sammenligne oss med andre land. I Sverige har de langt flere store rovdyr enn i Norge. Mens vi i fjor hadde 393 gauper, hadde de i Sverige 1118, ifølge Rovdata. Ifølge Naturvårdsverket er det 2900 bjørner i Sverige, mens vi i Norge i fjor hadde 148. Av jerv hadde vi 63 valpekull, mens de i Sverige hadde 101. I Spania ble ulvejakten som har foregått nord i landet nettopp forbudt, da ulvene nå har fått spesiell beskyttelse.
Mens ulven også i Norge formelt er fredet, er fredningen ikke reell, når staten hvert år tillater jakt på en fjerdedel av ulvepopulasjonen. Det gis et inntrykk av at ulven har en beskyttelse den ikke har. Norges rovdyrpolitikk er derfor et svært dårlig forbilde for andre land når det gjelder miljøvern og dyrevern.