Hvor har klimaforskningen ført oss?

For å sikre våre verdier og for å drive en klimatilpasset samfunnsplanlegging må vi øke forskningsinnsatsen på ­klimapåkjenninger på bygninger og infrastruktur.

Været i vinter vil bli husket lenge på Vestlandet. Der har de fått føle hva det vil si med «våtere og villere vær». I disse dager holder Forskningsrådet på med å utrede norsk klimaforskning med tanke på å legge premisser for den videre forskningsaktiviteten på området. Da er det viktig at de prioriterer de områdene som har størst betydning for det norske samfunnet og vår infrastruktur.

Som nyutdannet sivilingeniør var jeg med på forsikringsoppgjøret etter nyttårsorkanen på Vestlandet i 1992. Det var da i enkelte saker aktuelt å foreta avkorting av erstatning fordi forsikringstakeren burde ha skjønt at han kunne bli utsatt for skade. Etter en lovendring med tilbakevirkende kraft i 1994, der det ble det presisert at slik avkorting bare kan foretas når forsikringstakeren kan lastes direkte, fikk mange orkanofre tilbakebetalt erstatning. Det ble dermed slått fast at vi, i forsikringssammenheng, ikke kan vite om enkelte konstruksjoner og tomter er mer klimafølsomme enn andre. Til tross for mange år med klimaforskning er det nok dessverre fortsatt slik at vi ikke kan vite dette. Årsaken er at klimaforskningen har feil fokus.

I de siste 20 årene har bevilgningene til klimaforskning økt jevnt. Vår forståelse for klimasystemet øker og klimaforskerne føler seg nå sikre på at frekvensen av ekstremnedbør øker, og at vi kan forvente hyppigere flommer. Når man modellerer klima skjer det i flere skalatrinn. Man begynner med den storskala variasjonen der interaksjonen mellom hav og luft, jordrotasjon og solinnstråling betyr mye. Det neste trinnet på skalaen er å ta hensyn til topografien, fjell, daler og fjorder. På disse to nivåene er modellering «enkelt» i betydningen at vi kan konsentrere oss om fysikk. Når vi modellerer klimapåkjenningen på liten skala, og bygningers og infrastrukturens motstand mot påkjenning, blir det verre; om vindkastet kommer til å rive taket av huset eller ei er avhengig av arkitekt, snekker og ingeniør, og hvordan forenklede lastmodeller anvendes. Å bestemme hvilken av de små bekkene som kommer til å vokse seg stor og svelle opp og ødelegge veifundamentet er en viktig avgjørelse der ingeniøren har dårlig beslutningsgrunnlag. Det er her vi mangler kunnskap.

Nyttårsorkanen i 1992 var en ekstremhendelse som man kan forvente fra tid til annen. Kostnadene med denne hendelsen var ca. 1,3 milliarder kroner. Dessverre er vi nesten like dårlig tilpasset stormen i 2011 som vi var 1993. De siste 20 årene har det norske samfunnet opplevd flere typer klimarelaterte ekstremhendelser som vi har vært mer eller mindre forberedt på. Flom kommer regelmessig og gir dyre skader, snøvintre er noe sjeldnere og gir lokale skader som kan være svært kostbare og gi skader med mange døde, slik vi har sett i andre land. Til tross for årevis med klimaforskning er det nok fremdeles slik at klimaskader kommer plutselig og uforutsett, og at de økonomiske tapene er de samme fra gang til gang.
Klimaforskningen har gitt oss en anslagsvis økning i årlig nedbør på mellom 5 % og 30 % i ulike områder i landet. Dette høres jo dramatisk ut, men sett i sammenheng med målinger fra Meteorologisk institutt som viser at forskjellen i årsnedbør mellom Tryvasshøgda og Sankthanshaugen, begge innenfor Oslos kommunegrenser, er 72 %, blir det mindre dramatisk.

Beregninger av vindlaster i Oslo viser at vindlasten trolig er 70 % høyere på Ullerntoppen enn i Mærradalen, dette er en avstand på 500 meter. Flere års egne målinger viser at snølasten på sportshallen Valhall, også den i Oslo, er mellom to og tre ganger høyere på sørsiden enn på nordsiden. Det er denne typen kunnskap vi trenger for å skape et trygt samfunn som er tilpasset vårt nye klima.

Usikkerheten i modellene som benyttes i dimensjonering av bygninger og infrastruktur er stor, og det er gjort svært lite for å redusere denne usikkerheten de siste 20 årene. Usikkerheten i de storskala klimamodellene er på vei ned, fordi det satses stort på dette. Men det er i den lille skalaen at verdiene finnes og det er her vi må fokusere forskningsinnsatsen, fordi det er her usikkerheten er størst.

For å sikre våre verdier og for å drive en klimatilpasset samfunnsplanlegging må vi øke forskningsinnsatsen på klimapåkjenninger på bygninger og infrastruktur. Hvis ikke vil også den neste stormen på Vestlandet ha like alvorlige konsekvenser som stormene i 1992 og 2011.