Hvor er etikken?

I Dagsavisen den 5. og 8. mai, tar henholdsvis Einar C. Salvesen og Lena Hellblom Sjögren til orde for at barnevernet er for lite kultursensitivt, og at barnevernet for ofte flytter barn fra sine foreldre, uten at det er gode grunner for det. De lurer på hvor det blir av humaniteten, og sikter til at det å miste sine foreldre, eller sine barn, er den verst tenkelige straffen et menneske kan få. Dette er absurd.

For det første: I Norge har vi et strengt lovverk som gjelder for barneverntjenesten. Ingen barn kan ubegrunnet flyttes fra inne foreldre. Hvis dette skal gjøres, må det svært god dokumentasjon til, og saken avgjøres i Fylkesnemnda. Foreldre kan anke, og da går saken til et høyere domstolsorgan. Dette lovverket gjelder for alle borgere i Norge, og er ikke kulturbetinget.

For det andre: Barnevernet har for få muligheter til å sette inn hjelpetiltak hvis foreldrene motsetter seg hjelpen. Ved å gi barnevernet større muligheter til å sette inn hjelpetiltak mot foreldrenes vilje, kan sannsynligvis en del saker som senere går til omsorgsovertakelse avhjelpes tidligere, fordi de vanskelighetene som senere fører til omsorgsovertakelse dempes.

For det tredje: Det er slett ikke slik at det verste nødvendigvis er å måtte flytte fra sine foreldre. For en del barn er det beste som kan skje å få et nytt hjem, for å bli beskyttet fra sine biologiske foreldre. Det er det som er barnevern. Det er sannsynligvis mange flere barn som burde fått et nytt hjem, enn de få som blir flyttet uten at det er gode grunner til det. Da er det legitimt å spørre; hvor er etikken? Skal ikke de mest sårbare barna i samfunnet få den hjelpen de har rett til, både etter barnevernloven og barnekonvensjonen? Skal vi gi barn med ulike kulturelle bakgrunner ulik hjelp og beskyttelse? Har ikke barn fra ulike kulturer de samme rettighetene i Norge? Skal vi som samfunn klare å beskytte barn, bør barnevernet styrkes. Da er det avgjørende at samfunnet innser at ikke alle barn ubetinget har best av å vokse opp med sine biologiske foreldre, selv om dette er tilfellet for de fleste barn. Og foreldre bør i større grad kunne pålegges å motta hjelpetiltak. Hvis vi ikke kan erkjenne at barn kan ha andre interesser enn sine foreldre, kan vi heller ikke snakke om at vi tar barns rettsikkerhet på alvor.