Hvor er barneministeren?

Skandalehistoriene om flyktningbarn har nå blitt så mange at barneministeren må bryte sin oppsiktsvekkende taushet i disse sakene.

Garolin Nesjara fra Sri Lanka var på flukt og drømte om et verdig liv i Norge. Slik gikk det ikke. Hun brant i hjel i et asylmottak i Førde i januar. Hun gikk ut av tida bare 24 år gammel. Hennes 20 måneder gamle sønn mistet også livet. Det var Garolin selv som hadde tent på. Da kvinnen og sønnen døde på Haukeland Universitetssykehus, hadde hun ventet i fem og et halvt år på svaret fra de norske utlendingsmyndighetene. Da det endelige avslaget kom, orket hun ikke mer. Alle anstendige mennesker med et normalt utviklet sjelsliv gråter.

I november i fjor ble en familie fra Nablus på Vestbredden kastet ut av Norge. De hadde bodd her siden 2002. Begrunnelsen var at familiefaren skulle ha vært tilknyttet Hamas, noe han selv benekter. Politiet kom om natten. De tre barna på fire, åtte og ni år hadde bodd hele sitt liv i Norge. De ble tvangssendt til Jordan.

På et asylmottak i Ytre Arna bor seks år gamle Nathan fra Etiopia sammen med sin familie. Familien har bodd her i ti år. Nathan kjenner ikke noe annet land. Han snakker kav bergensk og holder med Brann. Helt til i fjor arbeidet Nathans foreldre. Plutselig bestemte myndighetene at alle med endelig avslag skulle nektes å arbeide. Norge må trolig være det eneste landet i verden der folk som vil jobbe og bidra til fellesskapet blir nektet skattekort. Sosialsatsene er også satt ned for flyktninger med endelig avslag. Norge bruker nå sult som metode for å få flyktningene ut.

Statssekretær Pål Kulø Lønseth i Justisdepartementet har påtatt seg å være mikrofon for den inhumane asylpolitikken i Norge. Jeg går ut fra at det er frivillig. Det er viktig å huske at når Lønseth snakker, er det politikernes stemme vi hører. Nylig kunne han opplyse at Norge var «det første landet i verden» som hadde framforhandlet en returavtale for etiopiske flyktninger. Når begynte vi i Norge å skryte av å lage avtaler med totalitære regimer og deres håndlangere? Ifølge Amnesty International har det etiopiske sikkerhetspolitiet arrestert 114 opposisjonspolitikere og journalister siden mars 2011. I fengslene blir de torturert og nektet advokatbistand. I det sivile samfunnet innskrenkes ytringsfriheten. Etiopias eldste menneskerettighetsorganisasjon har fått frosset sine bankkonti. Det er omtrent 400 etiopiere i Norge som har fått endelig avslag på sine søknader om opphold. Mange av dem har barn. For dem som ikke reiser frivillig, blir tvangsretur iverksatt etter 15. mars.

Denne uken fortalte statssekretær Lønseth at det forhandles om retur av flyktninger til Eritrea. Landet er så forferdelig at en reise til Etiopia plutselig vil fortone seg som en reise til Disneyland. Eritrea er ifølge Human Rights Watch et av verdens mest undertrykkende regimer. Ytringsfriheten er avskaffet. Opp mot ti tusen opposisjonelle er kastet i fengsel. 220.000 mennesker, fem prosent av befolkningen, har flyktet fra landet. Det er nesten ikke til å bære at Norge nå forhandler med landets torturister. Å sende eritreiske flyktninger tilbake vil være rått og menneskefiendtlig.

Norge bedriver også mishandling av barn på flukt i norske asylmottak. 858 enslige mindreårige søkte asyl i Norge i fjor. De kommer fra Somalia, Eritrea og Afghanistan. De har reist over store deler av jordkloden. De har alltid vært på flukt. Nå venter de i Norge. Nye tall som jeg har fått tak i denne uken forteller at 608 barn har bodd og ventet i norske asylmottak i mer enn tre år. 253 av dem har ventet i over fire år. De venter på brevet fra utlendingsmyndighetene. Deres liv er satt på vent.

Senest denne uken sa Tønseth at dette med asylbarn og utvisning var en avveining mellom barns rettigheter og innvandringsregulerende tiltak. Det er faktisk stikk i strid med FNs barnekonvensjon og med norsk lov. Der slås det fast at barns beste skal komme foran innvandringsregulerende tiltak. FNs barnekomité har kritisert Norge for behandlingen av asylbarna. Selv om barn er modige flyktninger, er de først og fremst barn. Barna har ikke valgt sin skjebne selv. Den rødgrønne regjeringen har for lenge siden bebudet en stortingsmelding om «Barn på flukt». Den er stadig utsatt. Det henger sammen med stor intern uenighet i regjeringen. I denne situasjonen vil det være meningsløst å starte tvangsutsendingen av flyktningfamilier med barn. Et minimum nå må være at alt blir holdt på vent til meldingen blir framlagt og diskutert i politiske organer.

Samtidig er alle skandalehistoriene om flyktningbarn nå blitt så mange, at barneministeren må bryte sin oppsiktsvekkende taushet i disse sakene. Den skammelige behandlingen av barn på flukt i Norge, med eller uten foreldre, med eller uten papirer, må løftes opp på barneministerens skrivebord. Justisdepartementets innvandringsregulerende tilnærming til barneflyktningenes tragedier, må erstattes med FN-konvensjoner og humanisme. For tida har SVs barneminister omsorgspermisjon. Gratulerer som tobarnspappa, Audun Lysbakken! Du lever i et samfunn der dine barn får en problemfri oppvekst. Du er barneminister i et land med systemer og tiltak som hjelper foreldre å være gode foreldre. Når permisjonen din nå snart er over, må fokus flyttes mot barn på flukt.