Hvor ble forutsigbarheten av?

Av 171 festivaler fikk fem toårig støtte, de resterende får støtte for ett år av gangen.

Da Kulturdepartementet (KUD) overførte midlene fra knutepunktsordningen til Norsk Kulturråds nye festivalstøtteordning i 2016, ba KUD Kulturrådet om å sikre en «god overgang for de som har vært knutepunktsinstitusjoner», samt om å etablere «gode og bærekraftige kriterier (…) i tillegg til den grunnleggende kvalitetsvurderingen på innhold og arrangement», for å:

• Ivareta, legge til rette for og bidra til utvikling av spydspisser både innenfor sjangere og regioner, og

• Skape forutsigbarhet gjennom flerårige tilskudd

Det er interessant å se hvordan Kulturrådet har løst oppfordringene fra KUD.

Øyafestivalen, som var en knutepunktsfestival, har fått redusert tilskuddet fra 2,2 millioner til null kr gjennom den nye ordningen. Vi har altså ikke blitt sikret en god overgang.

Men vi synes likevel det er langt verre å se på hva som har skjedd med festivalstøtten overordnet, og da særlig med tanke på pop- og rockfeltet.

Kulturrådet ble bedt om å skape forutsigbarhet. Av de 171 festivalene som fikk positivt svar nå i desember fikk fem toårig støtte.

De resterende 166 mottagerne får støtte for ett år av gangen. Ettårig støtte og svar i desember gir ingen forutsigbarhet for festivalfeltet.

Kulturrådet har heller ikke lagt til rette for utvikling av spydspisser innen populærmusikken. Det er trist å se årets tildelingsliste med sjangerbriller på.

En rekke festivaler innen klassisk musikk og jazz har kommet til eller fått betydelig økning, mens kuttene i hovedsak er tatt fra festivaler innen populærmusikken.

Tildelingene varierer i størrelsesorden fra 40.000 kr til 19,8 millioner.

Foruten Norsk Countrytreff er det ingen festivaler innen populærmusikken som får tildelt over en million kroner. Hvilke spydspisser er det da Kulturrådet tenker at de skal legge til rette for eller bidra til utvikling av innen pop- og rockfeltet?

Når det gjelder pop- og rockfeltet i urbane strøk virker det som om Kulturrådets vurdering av støttebehov hovedsakelig er knyttet til bunnlinja, og ikke elementer som kvalitet og bredde.

Det synes som om Kulturrådet finner det problematisk at mange av festivalene innen pop- og rockfeltet er organisert som AS og inngår som en del av kulturnæringen.

Ordningens retningslinjer slår fast at ulike organisasjonsformer kan søke, og at «sunn økonomi og åpenhet (…), økonomisk soliditet og stabilitet» skal vurderes.

Likevel oppleves det som at sunn økonomi er et argument for ikke å støtte festivaler, når utvalgsleder Jan Ole Otnæs uttaler at festivaler har blitt nullet fordi de har «gode økonomiske forutsetninger», eller med bakgrunn i vurdering av eierstruktur.

At man har private eiere betyr ikke nødvendigvis at man styrer utelukkende etter kommersielle mål om profittmaksimering.

Kulturrådets midler skal selvsagt ikke brukes til å finansiere den kommersielle delen av virksomheter. Vi mener likevel at også lønnsomme festivaler bør kunne få støtte til prosjekter og aktiviteter som ikke nødvendigvis gir fortjeneste, men som bidrar til kvalitet, utvikling og nyskapning.

Øyafestivalen ble startet med mål om å skape et utstillingsvindu for de beste norske artistene innenfor populærmusikken, både nye og etablerte.

Vi har fra starten ønsket å være noe mer enn en kommersiell aktør som booker artister som selger mest mulig billetter og går med størst mulig overskudd.

For oss har det vært viktig å satse på bredde og kvalitet i programmet. Vi har vært, og ønsker fortsatt å være, en arena hvor både smale kulturuttrykk og fra før av ukjente artister blir eksponert for et stort og interessert publikum og norske og utenlandske medier og bransje.

Ved hjelp av forutsigbar og betydelig støtte fra Oslo kommune og Knutepunktsordningen fikk Øya mulighet til å utvikle seg som en nasjonal spydspiss, og en av Europas fremste festivaler.

Vi fikk videreutvikle prosjekter med fokus på bredde og kvalitet i programmeringen, utvikling av unge konsertarrangører og ungt publikum, støtte opp om norsk musikk internasjonalt, og om nye artister i Norge.

Vi fikk videreutvikle og dele vår kompetanse innen viktige fagområder som miljø gjennom utvikling av miljøhåndboka og andre prosjekter. Dette er ikke-kommersielle tiltak vi ikke kunne gjennomført uten støtte, og som bidrar til at vi som organisasjon kan ha en stabil helårsdrift og trygge arbeidsplasser, samtidig som vi bidrar til utvikling langt ut over vår egen organisasjon og bunnlinje.

Om målet er å videreutvikle festivalfeltet bommer Kulturrådet stygt med sine vurderinger.

Det blir ingen videreutvikling eller nyvinninger i norsk festivalbransje av støtteordninger som ligner mest på underskuddsgarantier og økonomisk plaster for populærmusikken. Gjennom sine prioriteringer er det vanskelig å se at Kulturrådet hensyntar de føringene de fikk av KUD for midlene.

De skaper ikke forutsigbarhet, og de legger ikke til rette for utvikling av spydspisser innen alle sjangere.

I dag er festivalstøtten utformet som driftsstøtte uten føringer eller oppdrag. Slik driftsstøtte er mer konkurransevridende enn knutepunktordningen var, og da særlig i favør de som mottar større tilskudd. Når støtten kan brukes til booking helt uten føringer, stiller støttemottakerne sterkere i konkurransen om de største artistene.

Vi har sett mange eksempler på at festivaler innen jazzfeltet og klassiske musikkuttrykk med statlig støtte i ryggen utkonkurrerer mindre pop- og rockfestivaler på populærmusikalske og kommersielle artister. Slik burde det ikke være.

Vi ønsker oss festivalstøtteordninger som er mer målrettet og utviklende, mindre sjangerdiskriminerende, og mer forutsigbare.

Vi tror ikke det er riktig å forvalte tilskudd i størrelsesorden 40.000 til 20 millioner i samme ordning. Det bør utvikles ordninger med ulik innretning, avhengig av om målet er å sikre geografisk og musikalsk mangfold eller å utvikle spydspisser. Det bør uansett være mulig å søke om støtte til deler av virksomheten som ikke er økonomisk lønnsom, enten det er til konkrete prosjekter eller deler av programmet.