Hvor ble det av ambisjonene?

Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse er en tannløs kunnskapsoppsummering.

Vi er ikke alene om kritikken. Barneombudet kaller planen et mageplask og Psykologforeningen mener den verken er helhetlig eller forpliktende.

Andre kaller den fragmentert, lite systematisk og etterlyser økonomiske forpliktelser, og opposisjonen ved Ap, Sp og SV ber Stortinget vurdere å sende den i retur til Helse- og omsorgsdepartementet. Det er langt mellom lyspunktene.

Skryt og selvfølgeligheter danner ingen plan, og løser også svært få problemer. For vi vet jo at problemene finnes. Rundt fem prosent av barn og ungdom i alderen 0–17 år behandles hvert år i psykisk helsevern. Langt flere sliter psykisk.

I årets Ungdata-tall ser vi at omfanget av selvrapporterte psykiske helseplager blant ungdom fortsatt øker. Hver fjerde jente fra 10. trinn og ut vgs melder om mange psykiske plager.

Det krever både penger og langsiktighet å forbedre systemene rundt barn og unge for å gjøre en reell forskjell, og det er trist at opptrappingsplanen ikke tar innover seg noen av delene.

Omfanget av problemet tilsier at innsatsen både må være forebyggende med tiltak som treffer alle barn og barnefamilier, i tillegg til konkrete tiltak for de som trenger det mest.

Det psykiske helsetilbudet barn og unge får er preget av store geografiske sprik. Barna er prisgitt den enkelte kommunes satsing og valg av metodikk. Det er knapt med økonomiske muskler, og psykologer melder om at de ikke får gitt barna den behandlingen de trenger.

Tilbudet til syke barn bygges ned uten at alternativer er på plass. Stortingsvedtaket sa at opptrappingsplanen skulle være økonomisk forpliktende, noe det ikke finnes spor av i dagens dokument.

For hvordan kan en sikre at kommunene følger opp intensjonene i opptrappingsplanen, når så mye av planen bygger på tilskuddsordninger og pilotprosjekter?

60 prosent av landets kommuner rapporterer at psykiske helseplager blant barn og unge er deres største utfordring i folkehelse- og forebyggingsarbeidet. Ansvaret for å utvikle tiltak og sikre reell opptrapping ligger primært hos kommunen. Det er jo der barna bor.

Kommunene melder også at de mest alvorlig syke barna og ungdommene har det dårligste tilbudet. Per i dag står vi overfor et behandlingsgap. Kommuner trenger en utbygging av tjenestetilbudet til barn og unge med psykiske plager og lidelser. Barna får ikke den hjelpen de trenger, men dette reflekteres ikke i form av tiltak i opptrappingsplanen.

Vi hadde forventet at en opptrappingsplan tydeliggjorde ansvarsfordeling og krav til innhold, og hadde en plan for hvordan vi bedre kan sikre at barn og unge får den hjelpen de skal ha når de trenger den. Barnas nedfelte rettigheter må avgjøre at de får hjelp, ikke tilfeldig kommunal prioritering.

Stortinget har vedtatt at kurative tiltak er sentrale for opptrappingsplanen. Det står i planen at «de som trenger det skal få et godt behandlingstilbud.»

Det er bemerkelsesverdig at flere behandlingsutfordringer da ikke er adressert og tiltak foreslått. Spesielt problematisk er det manglende tilbudet til barn og unge med de alvorligste psykiske lidelsene.

I dag er det behandlingsposter for ungdom med alvorlige psykiske lidelser i halvparten av helseforetakene. Denne typen statistikk blir ikke engang nevnt i opptrappingsplanen.

Det er en sosial profil i psykisk helse. Kort sagt er ungdom fra lavere sosiale lag oftere plaget psykisk. Det er som kjent foreldrenes inntekt som er årsaken til barnefattigdom.

Barn har ikke en inntekt. Basert på risikoen for psykisk uhelse knyttet til fattigdom trenger vi en opptrappingsplan med en holistisk tilnærming til barn som lever i lavinntektsfamilier med forebyggende tiltak rettet mot familiene.

Vi etterspør en forpliktelse til å øke barnetrygden og en vilje til å fremme forebyggende tiltak mot barnefattigdom fremfor lindrende tiltak for effektene av den. I tillegg vil vi ha gode universelle ordninger som forebygger at familier havner i sårbarhet.

Vi trenger kort og godt en sterkere forpliktelse til reell opptrapping. 13 prosent av tiltakene i planen er faktisk bare tiltak som skal «vurderes». Vurdering er ikke noe tiltak. Helseminister Bent Høie er «glad for at opposisjonen erkjenner at mye er igangsatt allerede» når han egentlig burde konsentrert seg om at tilfanget av ny kunnskap medfører fornyede forpliktelser, ikke en feiring av gamle tiltak.

Vi ønsker en plan med et klart hovedmål: barn og unge skal få god oppfølging og oppleve sammenhengende tjenester.