Sorgen og skuffelsen jeg må bære på, at få på min alder er villig til å gjøre de endringene vi vet må til. Av til dels med absurde grunner, til dels av angst og apati, til dels av … Tja, fyll ut det som passer av ting som har med oppriktig redsel for å måtte forholde seg til en verden som ikke flyter over av alle de materielle godene vi absurd nok har klart å vende oss til. Gi oss noen år til med hode ned i sanden liksom.
Selvmord kommer nok reelt til å bli den mest vanlige dødsårsaken til 40 + når klimaendringe blir tydeligere og tydeligere, manglene på luksusvarer øker, og folk tvinges til å se i øynene hvilke katastrofe de har bidratt til. Det er litt enklere, om ikke mye for oss som faktisk har forsøkt å forbedre verden, men ikke lykkes. Men mest sannsynlig ikke mye. Klimaangst vil endres til klimaredsel, det opplevde vil være det samme.
Jeg husker vi sto og sa: "Det er vi som må tåle konsekvensene, det er vi som må rydde opp om dere voksne ikke gjør det nå!" Det som aldri slo oss var at "vi" heller ikke kom til å redde verden. At vår generasjon skulle stikke hode så ekstremt under sanden at det kom til å gå så langt. Jeg trodde for godt om mine jevnaldrende den gangen,
Jeg hører om og om igjen miljøfolk sier, vi må slippe ungdommen til, de har det som trengs for å få til endringer. Jeg blir like sint hver gang. Vi har like mye det som trengs, det er bare det at det å redde verden er veldig vanskelig!
Ikke legg det på skuldrene til barn! Ta kampen selv, og for all del, inkluder dem, men å overlate ansvaret til barn og unge er så feigt at jeg ikke har ord!