Seks av ti velgere sier at helsepolitikk er avgjørende for hvilket parti de vil stemme på ved valget i høst. Det er et fyrverkeri av motivasjon for kampklare politikere.
Men så slukner rakettene. 42 prosent er enig i påstanden om at det har liten betydning for helsepolitikken hvem som sitter i regjering.
Dette paradokset fremgår av den årlige undersøkelsen som kartlegger folks holdninger til helsepolitiske spørsmål.
Fra mitt virke som sykepleier, travelt opptatt i klinikkens indre gemakker, ønsker jeg et større helsepolitisk engasjement. Hvorfor? Fordi jeg sliter med logikken.
Hvis helsepolitikk er avgjørende, hvordan kan det være likegyldig hvem som sitter i regjering? Hvem har ordinert denne overdosen av kollektiv, politisk bedøvelse?
Jeg overlater valgkampen til politikerne. Jeg gleder meg til moroa virkelig begynner. Men etter Dagsavisens sak i går, kunne jeg formelig høre to ulike stemmer. De kom sildrende ned fra folkedypets høye tinder. De nådde meg der jeg jobber, i pasientrommene, travelt opptatt med å holde mennesker i live.
Den ene stemmen sa: -Helse er viktig, selvfølgelig skal jeg stemme. Den andre stemmen sa: -Bare tuller, jeg bryr meg ikke.
Ingen kan mene hvis de ikke stemmer. Så langt er jeg faktisk ganske enig. Men det underliggende premisset er problematisk, nemlig at å stemme er viktig som sådan, mer enn hvilket parti du stemmer på.
Alle vil ha helsetjenester den dagen det virkelig gjelder. Som sykepleier er jeg er bundet av min plikt til å hjelpe. Men skal du gjøre din borgerplikt?
Det finnes dem som ikke stemmer. Så står de der etter valget, og mener en hel masse. Hvis helsepolitikk er din hjertesak, må du bruke hjernen - og stemmeretten.