I Norge har vi allerede et organisert arbeidsliv med tariffavtaler, streng arbeidsmiljølov og allmenngjøringsforskrifter for flere bransjer, og mange av vikarbyråene tilbyr tarifflønn, fast ansettelse og garantilønn mellom oppdrag. Når vikarbyrådirektivet blir innført i Norge, bør det derfor være unntak for vikarbyråer som allerede tilbyr tarifflønn eller fast ansettelse i vikarbyrået. 16 prosent av vikaransatte har fast ansettelse med fast lønn, mens andre tilbyr fast ansettelse med variabel lønn, og noen vikarbyråer har både midlertidig ansatte og variable lønn.
Direktivet anerkjenner vikarbyråene som arbeidsgivere og stadfester prinsippet om likelønn. Mange arbeidsinnvandrere får sin første jobb gjennom vikarbyråer. Hvis vikarene blir for dyre, er alternativet for mange bedrifter å bruke utenlandske underentreprenører, eller å flytte virksomheten til andre steder med ledig arbeidskraft. Konsekvensen for vikarene blir i så fall at han eller hun må gå fra en (fast) ansettelse i et vikarbyrå, kanskje med garantilønn og tariffavtale, til en mindre sikker ansettelse hos en underleverandør, eller flytte tilbake til hjemlandet. Ettersom kravene til likebehandling mellom vikar og ansatt i bedriften kun gjelder vikarbyråer, er underentreprenøren bare forpliktet av allmenngjøringsbestemmelsene i de bransjene som har det, ellers ikke. Årsaken til at arbeidsinnvandreren kom i utgangspunktet, endres ikke. Dersom det var arbeidsledighet i hjemlandet eller dårlige arbeidsmuligheter som gjorde at han eller hun dro, er det det som venter ved hjemkomsten.
Konsekvensene av å innføre vikarbyrådirektivet uten unntak kan dermed vise seg å bli stikk motsatt av det som var intensjonen. I stedet for få ryddigere forhold, kan man risikere en utradering av vikarbyråene og en stor og lite regulert underentreprenørbransje i stedet. Dessuten er det risiko for at bedriftene velger andre produksjonssteder enn Norge. En løsning der bedriftene velger fast ansettelse i stedet for innleie av arbeidskraft, vil neppe inntreffe, fordi innleie brukes for å dekke midlertidige behov. I praksis blir vikaransatte ikke direkte ansatt i virksomheten de ble leid ut til, nettopp fordi behovet er av midlertidig art. Å anta at det midlertidige behovet forsvinner gjennom regulering gir et uriktig bilde omstendighetene.
Det er et mål å ha anstendige arbeids- og lønnsforhold for arbeidsinnvandrere. Det er lettere å få til for arbeidskraft som er innleid fra vikarbyråer enn for arbeidstakere som arbeider for utenlandske underentreprenører. HMS-opplæring og eventuelt språkopplæring er som regel bedre ivaretatt for arbeidstakere som er ansatt i vikarbyråbransjen enn hos utenlandske entreprenører. Ofte er det også slik at innleid arbeidskraft i større grad arbeider sammen med andre ansatte på den enkelte arbeidsplass, mens underentreprenører ikke integreres på samme måte. Mulighetene videre på arbeidsmarkedet vil derfor ofte være bedre for innleide vikarer.
For de aller fleste arbeidsinnvandrere vil en fast jobb i et vikarbyrå med tarifflønn være å foretrekke fremfor andre alternativer. Vikarbyråjobben kan være et springbrett til fast ansettelse i Norge. Et rigid regelverk for midlertidig og innleid arbeidskraft, slik vikarbyrådirektivet i kombinasjon med arbeidsmiljøloven vil føre til, vil mest sannsynlig få som konsekvens at behovet for midlertidig arbeidskraft dekkes gjennom andre kanaler.