"Hvem vil du ha som nabo? Stopp kuttene, sats på ansatte!"

"Kriminalomsorgen skal gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner på en måte som er betryggende for samfunnet og som motvirker straffbare handlinger. Det skal legges til rette for at lovbrytere kan gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster", men hva gjør kuttene og tapping av ressurser i kriminalomsorgen med dette oppdraget?

Kamerater;


Situasjonen i kriminalomsorgen er alvorlig. Det handler ikke om å se lyst eller mørkt på tingenes tilstand, men realitetene slik som de faktisk er. Det betyr ikke at vi skal miste håpet eller resignere, for det det finnet alltid håp, og sammen skal vi jobbe for å snu situasjonen!


Selv om noen sakte, men sikkert har tappet kriminalomsorgen for ressurser, så ser man stolte kolleger som gjør det lille ekstra for utgjøre forskjellen i en krevende situasjon. Tappingen er en villet handling, og samfunnet forøvrig har på mange måter akseptert det. Det er få som har stått opp mot den systematiske ødeleggelsen av etaten vår. De innser ikke alvorligheten, og konsekvensene.


Årets parole gjenspeiler på mange måter dagens situasjonen i kriminalomsorgen.


Selv om politikerne (og KDI) hevder at kuttene (det de omtaler som effektivisering) & tappingen ikke går utover verken innholdet, vår evne til å gjennomføre straffen på en god måte eller for eksempel økning i vold og trusler, så er det ikke slik det oppleves.


Kuttene rammer oss alle. Friomsorgen, overgangsboligene, lavere sikkerhet, høyere sikkerhet, regionsadministrasjonenen og til og med våre kolleger i direktoratet merker kuttene.


Det handler om alt fra at man holder stillinger vakante, ikke kjøper nødvendige utstyr, begrenser overtidsbruken og at færre ansatte må gjøre mer. Dette er bare noen av konsekvensene av kuttene. Man kunne sikkert ha skrevet et eget innlegg fylt med konkrete eksempler.


Over lengre tid har de ansatte blitt neglisjert. Derav har man stilt spørsmål om hvor de ansattes plass er i «verdens beste kriminalomsorg(?)». Man føler seg lite verdsatt, lønnsmessig er vi akterutseilt, man opplever utrygghet på jobb og det er faktisk betimelig å stille spørsmål ved om arbeidsmiljøloven faktisk gjelder for oss eller ei.


Som om dette ikke er nok, så er man igang med store og viktige diskusjoner om omorganisering av etaten vår. Rapporter leveres til justisdepartementet på «løpende bånd». Tydeligvis så blir vi ikke tatt med ombord - ihvertfall ikke på en tilfredsstillende måte. Dette sier også noe om hvor man kan finne de ansatte i (det som mulig var) verdens beste kriminalomsorg. Skal man få til gode prosesser, så må ansatte, gjennom deres tillitsvalgte, involveres på en måte som gjør at medbestemmelsen blir reell!


Hvis man får stoppet kuttene, og satset på ansatte, så er det større muligheter for at innsatsen hver og en av dere legger ned, vil føre til at den neste som skal gjennomføre samfunnsstraff, avlenkes eller re-integreres i samfunnet blir en bedre nabo.Vi er allerede på overtid, men nå er det nok! Stopp kuttene, sats på ansatte og få et tryggere samfunn!


Tillitsvalgte har i vel over 100 år vist vei, og stått i bresjen for den utviklingen som vi høster fruktene av idag. Uten dem, ville vi neppe hatt det de godene vi tar for gitt idag. Til tross for deres iherdige innsats så ser at vi at opparbeide rettigheter er under konstant press. Skal vi klare å stå imot presset, så er det viktig at vi står sammen, også når det ikke går direkte utover oss selv. Både når det gjelder interne saker, men også eksterne.


I natt ble det brudd HTA(lønns)-oppgjøret, og legger man til grunn det siste forslaget fra staten (som er offentlig kjent), så gir det et godt bilde på hvordan våre opparbeidede rettigheter utfordres og presses; arbeidsgiver ville kaste om på lønnssystemet og blant annet fjerne lønnstrinn, lønnstabell og godskrivingsregler, som blant annet gir ansiennitet for militærtjeneste, omsorgspermisjoner og yrkespraksis. I tillegg ønsker arbeidsgiver å utvide ordinær arbeidstid.


Selv om vi har det bedre enn våre forgjengere, så er det ingen grunn til å hvile, kampene er ikke over; og sannsynligvis vil vi måtte jobbe en hardere for både bedre lønn, men kanskje det aller viktigste, og ivareta rettighetene vi tar for gitt!


Kjære kamerater; uansett om dere markerer dagen eller ei, benytt de neste dagene til å gi honnør til deres lokale tillitsvalgte for engasjement deres, for tiden de bruker og for ar de forsøker å utgjøre en forskjell for både deg og meg. De er sanne hverdagshelter som får altfor lite oppmerksomhet og anerkjennelse i hverdagen. Disse er bærebjelkene i vårt organisasjon!


På forskudd;, gratulerer med dagen, ta del i feiringen av vår fest- og kampdag. Beste ønsker for de kommende dagene og spesielt på selve dagen!