Det er lett å forstå at det provoserer når Martin Joyce Nygaard prater om fattigdomslykke samtidig som han sitter på en formue forunt de færreste (Harvest 21/6 2018). Lars West Johnsen møtte innspillet med forakt i «Fattigdomssvermerne» i Dagsavisen 21/08. Jeg tenker at Nygaard gjør samfunnet en tjeneste når han får i gang en samtale om at de enkle og virkelig sanne gledene i livet som regel er gratis. Og at disse gledene i større grad er knyttet til graden av tilstedeværelse enn penger. Det er likevel slik at for å kunne fokusere på disse gledene, så vil det for de aller fleste være en forutsetning at basalbehovene i behovspyramiden er dekt.
Det er helt alfa omega hvem man sammenligner seg med. Finn Skårderud skriver om dette i Aftenposten (6/8 2018), om hvordan vi sammenligner oss syke. Han skriver om hvordan mennesker i vårt samfunn, ut ifra et behov for å bli likt, overtilpasser oss andre og at denne prosessen resulterer i en konformitet. En konformitet som bygger på helt andre forutsetninger enn en higen etter enkle gleder. Anders Veberg skriver i Aftenposten (22/08-2018) om musikeren Øystein Sandsdalen, som lever under det vi i Norge definerer som fattigdomsgrensa, men med stor livsglede. Sandsdalen har en liten sønn, og med dette følger imidlertid bekymringene. Sønnen kommer nemlig i økende grad til å sammenligne seg med andre i umiddelbar nærhet, og som Sandsdalen selv sier det; «Man vil jo at barnet sitt skal føle seg normalt».
Debatten om fattigdomslykke i vårt samfunn bør romme større grad av innrømmelser om at det sosioøkonomiske spriket i befolkningen bør ned. Å øke formueskatten og innføre en universell basisinntekt for alle ville være en bra start. Ragnhild Bang Nes ved Folkehelseinstituttet forsker på lykke. Hun tviler ikke på at fattige mennesker kan være lykkelige. Men i sitt arbeid med et nytt målesystem for livskvalitet i Norge påpeker hun at sosial ulikhet er svært sentralt.
At slumbeboere i Kolkata i India kan være lykkelige har dessverre liten relevans for en 15-åring på Tåsen, som kanskje opplever at vellykkethet og popularitet handler om hva som kan kjøpes på et kjøpesenter. Anne Beathe Tvinnerheim skriver om dette i sitt essay «En skole uten catwalk» i nettmagasinet PAN 13/8-2018. Tittelen taler for seg selv. Vi bruker store deler av livet til å tjene penger, kjøpe og selge ting, forbedre ting og vokte ting. Vi glemmer å fokusere på andre kilder til livskvalitet. Materialismen gjør samfunnet trangere og mennesket smalere skriver Per Fugelli i «NOK-punktet» (2009). Den skjerper grådighetskulturen.
Da jeg fortalte barna, etter sommerferien tilbrakt på lokale strender, at vi har landet på at vi ikke skal reise til utlandet i høstferien, at vi skal få låne en hytte på Hadeland helt gratis, og at dette kanskje fører til at vi heller kan ta en utenlandsreise neste sommer, så ser sønnen min på meg med en bekymret mine og spør: «Har vi dårlig råd, mamma?». Han er miljøagent og jeg syntes det var på sin plass å minne han på at om en person reiser tur-retur med fly til New York, så har denne personen overskredet sin klimakvote uansett hvor grundig han søppelsorterer resten av året. Men fortsatt kunne jeg registrere at han satt der med en opplevelse av å ha trukket et temmelig kort strå. Det hjelper ikke nevneverdig på stemningen at jeg kommer med anekdoter fra mitt feltarbeid i Guatemala, om jordløse bønder som feiret maisens gleder. Der og da er det mer vesentlig for min sønns sinnstilstand at han sammenligner seg med den i klassen som har vært i fem land i sommerferien.
Eivind Hoff-Elimari reiste til Bhutan som et ledd i jakten på et liv basert på mer velvære for enkeltmennesket og bærekraftighet for samfunnet som helhet. I Bhutan hadde de satt seg som mål å øke «brutto nasjonal lykke» framfor bruttonasjonalprodukt. I sin bok: «Gull eller grønne skoger» forteller han om en landsby, hvor alt var basert på lån og samarbeid. Penger var ikke i bruk før på 1990-tallet. Bøndene levde i gjensidig avhengighet, hvilket også var et godt insentiv til å stå på god fot med hverandre. Så var det en bonde, som med myndighetenes hjelp hadde prøvd en ny type ris som skulle gi ekstra stor avling. Det gikk over all forventning og myndighetene trodde de hadde det perfekte eksempelet for å motivere andre bønder til å gå over til den nye typen ris året etter. Men da nektet bonden å så på nytt. Den gode avlingen hadde nemlig gitt han nok til å leve av for enda et år, og han ville heller ha mer fritid og leve mer åndelig. Dette kan vi med fordel la oss inspirere av.
Her om dagen ble vi forbikjørt av en lamborghini på Mosseveien og barna hvinte av begeistring. De spurte hva jeg hadde gjort om jeg hadde vunnet en sånn. Solgt den og delt pengene med folk som trenger dem, svarte jeg tvert. De synes nok til tider jeg er en gledesdreper, men jeg mener det er relevant å reflektere over - om vi skulle kunne forvente av hverandre, vi mennesker, på denne eneste kloden vi har - å etterstrebe en viss form for gjensidig moderasjon i vår livsutfoldelse? Jeg er overbevist om at vår brutto nasjonale lykke ville fått et kraftig oppsving av det.
Neste sommer drar vi på interrail. Ikke bare gir jeg sønnen min mulighet til å få flest mulig land i klassen i løpet av sommeren, det er klimavennlig, og attpåtil gratis å ta med fire barn under 12 år på to voksne interrailbilletter. Med oss i sekken skal vi ha reisehåndboka «Det beste i livet er gratis». Med følelsen av frihet skal vi sette oss på toget for å utforske Europa sammen, en reise riktignok delvis finansiert av utleie av eget hus med hage på air.bnb. Vi snakker rikmannslykke!