Debatt

Hvem vet best?

Dyrevelferd handler om vitenskap. Men det handler like mye om å bruke det vitenskapen forteller oss om dyrs behov, til å ta stilling mot praksiser som vi nå vet strider mot dyrenes beste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hvem bør lyttes til i debatten om dyrevelferd? Spørsmålet ligger mellom linjene i et innlegg fra Erica Hogstad Fjæran. Konklusjonen hennes er det samme som NOAH har jobbet for i 30 år: Kunnskap om dyrs adferd – etologi – må være grunnlag for dyreverndebatt. Likevel er det flere ting som skurrer ved Fjærans innlegg.

Fjæran er leder av foreningen Norske Etologer – en organisasjon som forventes å kunne si hva som er best for dyr. Men Fjæran har også tilknytninger til Bondelaget – en aktør med økonomisk interesse i å utnytte dyr effektivt. Her ligger det grunnlag for rot på hattehyllen.

Å være talerør for en organisasjon som indikerer faglig uavhengighet, og samtidig ha bindinger til aktører med økonomiske interesser innenfor samme fagfelt, er et uheldig utgangspunkt.

Les også: Et nytt helseregister for dyr innføres

Tross dette; mange av Fjærans poenger kan NOAH slutte seg uforbeholdent til: Dyrevelferd er helt klart vitenskap. Forskningsbasert kunnskap om dyrs reelle behov er helt nødvendig for meningsfylt politisk debatt om dyrevern.

Med så mange poenger som er selvsagte for oss som jobber for dyrs rettigheter, blir det litt pussig å lese at Fjæran kommer med «svaret dere lengter etter, men ikke har brukt tid på å finne». Og svaret er altså at det finnes vitenskapelig kunnskap om dyrs behov. Kunnskap som i alle fall NOAH har brukt i høringssvar, artikler og informasjonskampanjer i 30 år.

Gjennomgående virker det som om Fjæran stiller opp en falsk forutsetning om at «ingen» som hittil har engasjert seg i debatt om vårt forhold til dyr, har basert seg på etologisk forskning.

Hvilket kunnskapsløst «du» hun henvender seg til i innlegget er vanskelig å si. Men hva hun forteller dette «du» må man også se nærmere på. Det er lett å være enig med Fjæran i at en «sint» hund ofte tvert imot er redd, at en hest på boks lever i et utilfredsstillende miljø og at en «frittgående» høne i kommersiell drift fortsatt har betydelig risiko for lidelse. Men når Fjæran omtaler grisen blir skurret øredøvende.

Les også: Slik så det ut da aksjonister krevde å få se hvordan griser slaktes

Fjæran skriver: «Du ser: Griser på hardt betonggulv. Etologen ser: En tilpasning i husdyrproduksjon som ivaretar flere hensyn, deriblant renslighet, samt mulighet for rotemateriale ved grising, spalter i gulv for avføring, varmehjørne til grisunger og stålbøyler langs bingeveggene som beskytter grisunger fra å bli ligget i hjel.»

Dersom det finnes noe slikt som en universell «etolog», må denne være blind for nettopp etologisk kunnskap hvis ikke vedkommende klarer å se at den harde, trange betongbingen er totalt uegnet for et skogsdyr med stort behov for utforsking og bevegelse.

Fjæran gjør dessverre her noe av det mest utilgivelige man kan gjøre som fagperson på dyr: Bortforklarer dyrs behov – og dekker det til med «faglighet». Den som ser griser på hardt betonggulv ser helt riktig. Den som ser «renslighet» i en binge hvor urin og avføring raskt samler seg opp fordi plassen er altfor trang, ser rimelig dårlig. Den som ser «rotemateriale for grising» i de skarve halmstråene som tildeles en industrigris, har enten aldri sett en vill gris bygge rede – eller velger å glemme det.

Og den som ser stålbøylene i bingen som «beskyttelse», uten samtidig å se at vi mennesker har skapt en umulig situasjon for grisemoren ved å avle på henne en uformelig kropp og plassere henne i et totalt uegnet miljø, ja, den holder seg simpelthen bare for øynene.

Når Fjæran beskriver industriell griseproduksjon som en «tilpasning» som «ivaretar flere hensyn», har hun lagt bort etologien. Det er de andre hensynene – de økonomiske – som nå har fått taletid. Det er Bondelags-hatten som er på plass. Hensynet til grisen – ut ifra etologisk kunnskap om deres behov – ivaretas ikke i grisebingen.

Fjæran går hardt ut og hevder at hun innehar de vitenskapelig korrekte svarene i dyrevelferdsdebatten, basert på etologisk forskning. Da tar det seg dårlig ut å kaste denne forskningen over bord for å skjønnmale griseindustrien – mens man vel å merke fortsatt kler seg i etologiens fjær. I denne konteksten er det ironisk når Fjæran ber leseren om å «stole på at fagekspertisen innen dyrevelferd er kompetent til å tale, gi råd og handle på vegne av dyrene».

Les også: Rekordmange dyr dumpes: MDG krever obligatorisk ID-merking

Man gjør dyrevelferdsdebatten en stor bjørnetjeneste hvis man later som om fagfolk alltid snakker ut i fra dyrets ståsted – og som om alle fagfolk er like. Fagfolk kan selvsagt også ansettes av næringene – og dermed ha som jobb å forsvare behandling av dyr som ikke er til deres beste.

Norske veterinærer har forsvart kastrering av gris uten bedøvelse og norske etologer har forsvart hold av rev og mink i trange bur. Nå er begge deler vedtatt forbudt – ut ifra kunnskap om grisenes smertefølelse og pelsdyrenes adferdsmessige behov. Det «finnes ingen fasit på god dyrevelferd», skriver Fjæran. Men det finnes såpass mye kunnskap om dyrs iboende behov og kognitive evner, at vi uten problemer kan innrømme at de systemene vi har satt dyr inn i for å utnytte dem for kjøtt, egg og melk er alt annet enn forsvarlige.

Etologisk kunnskap har allerede en stor plass i dyrevelferdsdebatten. Og den bør få større plass. I 2015 publiserte «International Journal of Comparative Psychology» en litteraturgjennomgang av etologisk forskning på griser.

En av forfatterne, neurologiforsker, Lori Marino, uttalte: «Vi har vist at griser viser samme kognitive kapasitet som f.eks. hunder, sjimpanser, elefanter, delfiner (...) Det er gode vitenskapelige grunner til å helt revurdere vårt forhold til dem». Det er denne type etologisk redelighet vi trenger mer av. Dyrevelferd handler om vitenskap. Men det handler like mye om å bruke det vitenskapen forteller oss om dyrs behov, til å ta stilling mot praksiser som vi nå vet strider mot dyrenes beste.

Mer fra: Debatt