Skrapes det litte grann i overflaten er det mye som kan dukke frem, også av det ubehagelige slaget. Det er nettopp dette dramatikeren Jon Fosse er opptatt av i sine skuespill, som for eksempel i ”Dei døde hundane” (”Teaterstykke4”, Det norske samlaget, Oslo 2009) hvor Fosse beskriver hvordan det i en hverdagslig og tilforlatelig samtale mellom mor, sønn, sønnens kamerat, hans søster og svigerbror, tidlig anes en uhygge som stadig manifesteres sterkere og til slutt ender fatalt.
Hva Fosse synes å uttrykke, er hvordan det tilsynelatende hverdagslige og overfladiske er et blendverk for det eksistensielle alvoret som før eller senere tvinger seg frem. Gjennomgående karakteristisk for Fosse sitt forfatterskap, er altså den tynne hinna mellom det overfladiske og eksistensielle alvoret og hvordan hverdagsspråkets intetsigende fraser brukes for å unngå det ubehagelige i oss selv og i vårt forhold til andre mennesker, ikke minst til de betydningsfulle andre som står oss aller nærmest. Den hverdagslige praten om ”vær og vind” og ”alt og ingenting”, har på en måte en ordensskapende funksjon for å unngå det ubehagelige som er ”for alvorlig” til å snakke om. Selv i et samliv mellom de som skulle være de mest fortrolige, hender det at det eksistensielle ubehaget blir fornektet og fortrengt.
Det er slett ikke sikkert at det er alt som det er nødvendig å snakke om heller for å leve godt med seg selv og andre, men det kan være vanskelig all den tid vi lever i en utbredt bekjennelses- og utleveringskultur med en insisterende og påtvunget åpenhet hvor nær sagt ingenting skal kunne holdes tilbake. Problemet er hvis det eksistensielle alvoret som Fosse er så opptatt av, selv blir omgjort til et overfladisk underholdningsfenomen i beste sendetid. Alt personlig og privat risikerer slik å bli dissekert i den flombelyste offentlighet. Et tragisk eksempel i så måte var intervjuet på det populære talkshowet Skavlan (NRK, 01.02.2013) med Anna Wahlgren, forfatter av den kjente bestselgeren ”Barneboka” hvor hun gir råd og veiledning om moderne barneoppdragelse. Problemet var at et av hennes barn i godt voksen alder, Felicia Feldt, har skrevet en kontroversiell bok om hvordan hun ble utsatt for grov omsorgssvikt av sin egen mor.
I det omdiskuterte Skavlan-intervjuet tok Wahlgren et kraftig oppgjør med sin egen datter. Måten hun verbalt angrep datteren på, ble en svært så pinlig seanse. Datterens utleverende bok om tragisk oppvekst og Wahlgren sitt famøse oppgjør med henne, viser den tilsynelatende familieidyllens vrengebilde i full offentlighet som en pervertering av en medietrend med utlevering av privatlivet som det sentrale underholdningsmoment.
For øvrig har det moderne småborgerlige livet alltid handlet om å etterstrebe harmoni og ikke la noe forstyrre den illusoriske idyllen, men det viser seg ofte at mennesker ikke er hva de gir seg ut for å være, noe som den sørgelige mediale familiefeiden mellom Wahlgren og hennes datter vitner om. Ikke bare er vi en annen for den andre, men vi kan også være en annen for oss selv, for den vi egentlig er og helst vil være. Det siste, forholdet til oss selv, er kanskje det mest urovekkende for en del sitt vedkommende. Karakteristisk for den moderne identiteten er at den aldri vil være fullstendig og endelig. Det er alltid en restkategori av uvisshet. Spørsmålet er om vi kan forsone oss med og erkjenne uvissheten om oss selv og hvem vi ”egentlig er”? Det kan til slutt føles både skremmende og truende hvis uvissheten ikke blir til å leve med og det kreves et endelig svar på ens egentlighet.
Identitetsproblemet har dessuten i økende grad blitt et spekulasjonsobjekt for underholdningsindustrien og kommersielle medieinteresser. I programmer som ”Tore på Sporet” og ”Hvem tror du at du er?”, leter mennesker etter sitt opphav enten nåtidig som hverdagsmenneskets leting etter sine levende biologiske fedre og mødre eller søken etter fortidige opphav i kjendisers leting etter hvem deres døde forfedre (og mødre) var. Det handler om at man ikke blir et ”helt menneske” før man får endelig viten om ens biologiske røtter her-og-nå eller fortidige opphav og slektshistorie. Begge nevnte programmer er fenomener i vår samtid hvor søken etter ”det egentlige” og personlig bakenforliggende er blitt en mani.
Det moderne har hele tiden bestått i å utforske hvem mennesket egentlig er og den omfattende utforskningen har skjedd innenfor litteraturen og en rekke vitenskaper som på ulike måter har beskjeftiget seg med menneskets natur, identitet og mangslungne uttrykksformer. Samtidens menneske har aldri visst så mye om seg selv hva angår den menneskelige natur, psykologi, atferdsformer, livsstil, kultur, religion og politikk.
Etter alt å dømme har spørsmålene om hvem vi er, paradoksalt nok aldri vært så mange som nå. Vi vil likevel høyst sannsynligvis alle dø i erkjennelsen av aldri å ha forstått fullt ut hvem vi egentlig er. Det vil alltid være den blinde flekken. Vi kommer ikke utenom den. Kanskje må vi derfor ganske enkelt leve med og erkjenne uvissheten om hvem vi egentlig er. Uvissheten kan ha sin grunn. Det er ikke alt som vi nødvendigvis trenger å vite om oss selv og andre for å leve et godt og fullverdig liv.
