Jeg må innrømme at jeg er litt misunnelig på sportssupportere. Deres glødende engasjement og kjærlighet for laget, er noe jeg gjerne skulle hatt på flaske. Dette er noe Oslo har, men gjerne kan ha mer av. SupporterOslo. For hele Oslo.
Og da må vi politikere legge til rette for noe av det viktigste: bolig. Å legge til rette for alle varianter av boliger, utleie, billige, dyre, store, små, for familier, for enslige, for eldre.
I dag er det ikke slik i byen vår.
I dag er ofte billige boliger Ghettoblokker. Ghettoblokker er like ille som villa-ghettoer. Begge deler gjør at vi ikke møter mennesker som er annerledes enn oss. Det er en oppgave for politikere å bruke aktiv byplanlegging for å hindre ghettoer, og derav bidra til ett mer likestilt Oslo. For hvorfor skal det være slik at for eksempel kommunale boliger er ensbetydende med grå, trist bygningsmasse som viderefører den negative spiralen i beboernes liv? Hvorfor utlyser ikke byrådet bygningskonkurranse for kommunale boliger, noe byen vår så sårt trenger flere av?
Vi må skape fellesskapsarenaer over hele byen som bidrar til å bygge ned fordommer og frykten for det ukjente. Det er en byplanleggingsoppgave.
Men hva styrer byplanleggingen i Oslo? I dag styres den av markedet og det frie markedets initiativ. Det styres av ønske om inntjening. Jeg trodde alle politikere var enige om at verdier som vil utvikle demokratiet, mulighetene – og friheten til enkeltmenneskene, skulle være ledende for hvordan vi planlegger byen vår. Slik er det ikke.
Jeg ønsker meg en by der byutvikling skaper et samfunn der alle ser hverandre og der vi kan møtes på tvers av ulike sosiale lag – og nabolag. Der prislappen ikke avgjør din verdi. Og trygghet.
Trygghet kommer ikke av seg selv – trygghet må skapes. Usikkerhet er de små fordommene og feilinformasjon vi møter i hverdagen. Ofte gjennom media og rykter, for vi har jo ikke mange nok arenaer for å møte de menneskene som ikke likner på oss selv. God byutvikling kan faktisk bidra til å gjøre det ukjente kjent og øke tryggheten. Det kan forebygge fremmedfiendtlighet, rasisme og polarisering.
God byplanlegging er å bringe ukjente folk sammen på stedene vi møter hverandre. I gata, mellom boligene, eller på vei til og fra daglige gjøremål.
På kommentatorplass i Osloby viser Cecilie Asker hvordan områdeløftet på Tøyen nå handler om hva de nye bygningene skal fylles med. Vår jobb som politikere er å iverksette de tiltakene som vil få det mangfoldet vi alle ønsker. Arbeiderpartiet ønsker å gjøre dette i et mye raskere tempo enn dagens byråd. Og vi ønsker å ta styringen over boligpolitikken, ikke vente til en privat entreprenør tar initiativ og sender inn forslag til ny regulering. Jeg er ikke imot det private, tvert imot. Men jeg er for at byens politiske ledelse skal ta mer styring over hvor og hva som bygges.
Markedet alene vil ikke gi oss det tverrpolitiske Tøyenløftet vi alle ønsker. Enigheten stopper også ved intensjonen. For hele Oslo må løftes – og bygges.
Vår jobb som politikere er å erkjenne tiden vi lever i og komme med tiltak som svarer på de store problemstillingene. Vår jobb som innbyggere er å stille politikerne til ansvar.
To områder peker seg spesielt ut: Det er for få boliger og boligbyggingen er for ensartet. Det første bidrar til høye boutgifter, og utelukker mange fra byen vår. Det andre bidrar til ghettoer, hvor villaområder forblir villa-ghettoer, og blokk-bebyggelse forblir ghettoblokker.
Vi kan lese i historiebøkene: da Arbeiderpartiet overtok makta i Oslo den første gangen – for nesten hundre år siden, bygde vi det store felleskapet i Oslo. Vi forandret Oslo fra en by med slum og enorme klasseforskjeller til en by med fellesskap. Vi skapte gode byrom for fattige, ut i fra et ønske om at alle har krav på god livskvalitet. Og mens vi gjorde det, gikk kriminaliteten ned og skatteinntektene opp. Folk fikk hus og jobb, rettigheter og plikter. Folk ble en del av fellesskapet. Nå må vi gjøre det igjen.
«Vi vil alle det beste for Oslo», pleier en del av dagens byregjering å si fra bystyrets talerstol. I Arbeiderpartiet sier vi at vi skal være «stolte, men ikke fornøyde». Men byrådet i Oslo høres likevel alltid fornøyde ut. De forstår ikke at de svakeste i samfunnet ikke får ropt høyest. Deres nød synes eksempelvis gjennom lav valgdeltakelse, høy arbeidsledighet og lavere deltakelse i aktivitetsskolen (AKS).
For meg handler høstens valg om å skape en kommune der de som scanner strekkoder på Rimi og de med leilighet i Barcode lever i den samme virkeligheten. Vi må gjøre Oslo til en grønnere og mer inkluderende by med plass til alle. Det betyr ikke at jeg ikke er stolt av byen min. Det betyr at jeg er stolt nok til å erkjenne de utfordringene vi har.
For hvem er det som egentlig styrer byplanleggingen i Oslo? Ingen.
Khamshajiny Gunaratnam
Nestleder, Oslo Arbeiderparti