Hvem skal få definere kvalitet i barnehagen?

Kunnskapsminister Torbjørn Røed Isaksen har nylig lagt frem den nye stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen «Tid for lek og læring» (Meld. St. 19 2015–2016), og et temmelig samstemt fagfelt har reagert negativt på hvordan man definerer kvalitetsbegrepet. Ut fra signalene i meldingen vil også barnehagefeltet bli påtvunget en stadig sterkere målstyring, slik vi har sett det i skolen.

Lytter politikerne egentlig til forskningen? I stadig større grad preger frykten for at vi ikke lærer «effektivt nok» også den politiske styringen av barnehagefeltet, som inntil nylig har stått i en særstilling i Norge i forhold til å verne om barndommens egenverdi. Konsekvensen av 6-årsreformen i 1997 har blitt at skoleforberedende tiltak nå presses ned under 5 års alderen. Forskning både fra Storbritannia og Norge har vist at tidligere lese og skriveopplæring ikke har hatt noen effekt på nivået senere i skolealder. Dette er omfattende dokumentert i SSBs rapport fra 2012. Har det noen effekt så er det i forhold til en økning i antall skoletrøtte og umotiverte elever senere i utdanningsløpet. Inntrykket man sitter igjen med er at forskningen taler til døve ører blant politikerne, eller enda verre; blir bevisst feiltolket, slik vi har sett nok av eksempler på i den siste tiden.

Barndommen kan ikke styres av nytteverdi og effektivitetsmål. Jeg vil hevde at barndommen har en egenverdi også i sin såkalte unyttighet. Ønsker man en oppvoksende generasjon med humane verdier, omsorg for miljø og skapende evner, er det ikke lesehastighet eller språkkartlegging blant 5-åringer som er avgjørende. Det er heller muligheten til å vokse og dannes gjennom egen lek og fri fysisk utfoldelse. Barndommen kan da bli grobunn for kvalitet på mange plan senere i livet, hvis den gis riktig næring. Regjeringens higen etter å skape den gode barnehagen leter på feil sted. Som Hamre (2014) oppsummerer om forskningen på hva som skaper kvalitet i barnehagen «at det har vært for mye fokus på strukturelle forhold i barnehagen, og for lite på kvaliteten på interaksjoner mellom personale og barn». Og her er vi ved sakens kjerne; antallet omsorgspersoner i barnehagen og deres pedagogiske og menneskelige egenskaper er det som skaper kvalitet, ikke flere kompetansemål og tomme kvalitetsbegreper. Forskningen må altså dreies mot den voksnes væremåte og relasjonelle kompetanse i stedet for mål og struktur. DA kan vi snakke om kvalitet og innhold i barnehagen.