HJELPETILTAK: Utdeling av myggnett i utkanten av Nigerias største by Lagos.FOTO: UTOMI EKPEI/NTB SCANPIX

Hvem er godest og snillest i landet her?

I de ulike fellesskapene vi inngår i er det veldig om å gjøre å fremstå som altruistisk, ikke egoistisk.

Barnene i gata samler seg for å leke med ball. De er mellom 7 og 13 år. De eldste velger lag. De antatt dårligste blir stående igjen til slutt, og last boy standing er alltid T, han som ingen vil ha, fordi han ødelegger mer enn han bidrar.

En av de eldste guttene velger allikevel T, først. Er det av empati, av medfølelse? Det er i alle fall snakk om en gest som skjenker den vrakede og forsmådde oppreisning, der han med hevet hode og fast blikk finner sin plass ved lagkapteinen side, som dennes utvalgte høyre hånd. I vantro og sjokk er barna vitne til at det naturlige hierarkiets jernlov – definert av den nådeløse konkurransen i gatas mange spill og leker – oppheves.

Da den eldre gutten ble voksen likte han å tenke på denne hendelsen, som ifølge ham selv vitnet om en tidlig utviklet empatisk evne. Han hadde både følt og forstått Ts situasjon, og denne medfølende innsikten hadde utløst en handling, hvis mål det var å gi T tilbake følelsen av å være verdsatt. Derfor hadde han valgt T først.

Det han ikke hadde skjønt, var at han også hadde valgt T for å demonstrere egen overlegenhet. Han viste at han var den beste, og ville derfor vise at han kunne vinne selv med et handikap som T på laget.

Uegennyttige, selvoppofrende, generøse handlinger er den ultimate egenreklame: se på meg, jeg kan ofre meg for andre og allikevel hevde meg!

Men hva om styrkedemonstrasjonen han viste ved å velge den dårligste først – og det var noe han gjorde ikke bare en gang, men av grunner som nesten kunne kalles et prinsipp – bidro til å opprettholde den posisjonen T var i? T trengte jo nå verken å anstrenge seg spesielt mye eller å trene mer. Tvert imot, det var bare ved å fremstå som den dårligste og mest stakkarslige av alle at T kunne være sikker på å bli valgt først.

Nå hadde det vist seg at T senere i livet ble en suksessrik forretningsmann og faktisk en av distriktets mest formuende. Han lekte derfor med tanken på at selv om han hadde fordømt T til for evig og alltid å forbli en taper i ballspill og idrett, så hadde kanskje den empatiske favoriseringen bidratt til å styrke Ts selvtillit?

I de ulike fellesskapene vi inngår i er det veldig om å gjøre å fremstå som altruistisk, ikke egoistisk, da det å demonstrere altruisme gir status og respekt. Dette er en konkurranse særlig personer og partier på venstresiden med stor iver deltar i f.eks. i bistands- og flyktningpolitikken. Det er ikke bare for å slippe inn i regjeringskontorene ved neste korsvei at de vil knele for KrF ultimative krav om at minst 1 prosent av BNP må brukes til bistand.

Nå er det å bruke andres penger, i form av skattepenger, til å demonstrere egen altruisme juks – og i tillegg rettsmoralsk tvilsomt – fordi gavmildhet og nestekjærlighet må være basert på frivillighet, ikke tvang.

Filosofen Peter Singer har derimot inspirert en studentbevegelse av effektive altruister, hvis prosjekt er å ta seg godt betalte jobber i næringslivet for å gi bort store deler av lønnen til de mest kostnadseffektive bistandsprosjektene. Bill Gates er deres forbilde.

Den effektive altruismen forsøker å overskride det evolusjonære faktum at den gode gjerningen skjer i liten skala og er begrenset til små og nære grupper. Penger har den magiske kraften at hjelpen kan nå fattige og nødstedte langt borte.

Siden lidelsen og elendigheten vokser jo lenger bort vi kommer fra vårt materielle overflodssamfunn, vil en gitt sum penger kaste mer av seg gitt til fjerne hjelpetrengende.

Effektive altruister er opptatt av kortsiktige, målbare hjelpetiltak: myggnett mot malaria, medisiner mot parasittsykdommen schistosomiasis, også kalt sneglefeber, i det subtropiske Afrika, utdeling av penger til fattige i Kenya og Uganda, som selv bestemmer hvordan pengene skal brukes.

Den effektive altruismen neglisjerer imidlertid, ifølge nobelprisvinneren i økonomi, Angus Deaton, følgende forhold:

Pengedonasjoner, også når de er effektive i den forstand at de redder liv og øker livskvaliteten for mottakerne – på kort sikt – kan gjøre det vanskeligere å bygge opp bedre institusjoner – som vil gagne alle medlemmene av fellesskapet på lang sikt.

Mange utviklingsland mangler ikke først og fremst penger. Det de mangler er en sosial kontrakt mellom styrende og styrte. De mangler institusjoner som stiller makten til ansvar overfor egen befolkning.

I vår del av verden har slike institusjoner vært et resultat av både klassekamp og reformpolitikk, der makthavernes behov for å måtte mobilisere interne ressurser i form av både skatt og manpower gjorde dem lydhøre for befolkningens ønsker og krav.

Pengeoverføringer – men også bistandspolitikkens forsøk på statsbygging og lovgivning utenfra – kan derimot forhindre at det oppstår lignende politiske dynamikker i mottakerlandene, som ville ha kunnet hjulpet enda flere i fremtidige generasjoner enn dem som nås i dag.

Slik blir de fattige og nødlidende sittende fast i bistandsfellen. Giverland med høye bistandsbudsjetter og effektive altruister, som donerer minst 10 prosent av sin inntekt, får imidlertid demonstrert sin moralske overlegenhet. Som Tone Skogen, statssekretær i UD, uttrykte det i forbindelse med presentasjonen av statsbudsjettet: Vi SKAL ligge i verdenstoppen i bistand. Dette gir Norge anseelse og prestisje til å spille i en høyere diplomatisk liga enn vi som et lite i land i verden ellers ville ha gjort.

Altruisme i streng forstand finnes ikke. Det måtte være dersom det fantes en hærskare av statlige og private aktører, som hjelper uten å synes og uten å fortelle om det. Noe vi i så fall aldri får vite.